Hilsen fra Hania.

 

Det sluttet å snø og begynte å regne i stedet. Strømmen kom tilbake i Aten og på Evia omsider, og landet kommer langsomt til hektene igjen. Mange familier var uten strøm i fem dager. 

Her hos oss, skimter vi snø langt ned i åsene bak byen, men temperaturen har gått opp, vinden har snudd. Vi hadde to dager med sol, men siden i går kveld, regner det. Vi vet at våren er like rundt hjørnet, men resten av februar og mars er lunefulle. 

Vaksineringen går sin gang, og ryktene om bivirkninger det samme. Mange sier at de ikke vil vaksineres, håper de skifter mening.

Viruset går sin gang nå ett år etter. Smittetallene ligger og bikker rundt 1000 tallet daglig, men det blir testet mye mer enn tidligere. Disse rapidtestene som blir tatt overalt og som alle kan ta, hjelper testingen veldig mye. 

Det blir andre året uten karnevalsfeiring  og opptog under απόκριες apokries som det heter på gresk. Det blir trist uten disse festene, å kunne gå gatelangs og le av alle kostymene folk finner på, og alle karnevalsopptogene de siste to helgene i karnevalsmåneden. Hvem hadde trodd at vi fremdeles skulle ha dette viruset blant oss? Hvem hadde trodd at vi skulle venne oss til sosial avstand, hjemmekontor, stengte skoler, kohorter, munnbind, SMS-er for å gå ut av huset og å leve uten noen form for kultur? Her går jeg rundt i byene og ser på alle stengte kafeer og utesteder og tenker at vi har godtatt å ta en kaffe med venner mens vi går, sette oss på en benk, en trapp eller en murkant og være glade for at vi er ute av huset. 

Men dette portforbudet er hardt. Vi må alle være inne etter 21. I fylkene hvor tallene er ekstra høye, er det 18.00 som gjelder. På Kreta er det bare Hania fylket som ikke er rødt for tiden, men vi føler at vi lever på lånt tid. Iraklio har et utbrudd, og er rødt om dagen. 

Det er for øvrig nøyaktig 38 år siden jeg ankom øya med datteren min Stine!! Februar 1983 kom vi til Sitia. 

Siden den gangen

på Viktorias pensjonat  i 1983,

har jeg bodd her. Slett ikke verst. Jeg husker at det snødde litt i Sitia den første vinteren, og den siste vi hadde der, 88. Da la snøen seg litt over byen. Etter at jeg flyttet hit til byen, ble jeg vant til at det snør i de Hvite fjellene hver vinter og det føles deilig å dra opp i snøen som kan ligge flere meter høy, og så hjem igjen til en snøfri by. Jeg elsker synet av kritthvite fjell. 

Jeg elsker også at solen varmer hele vinteren her på øya, selv om vinteren har mange sure dager og mange stormer. 

Fjellene kunne skimtes fra fyret her om dagen, her er noen bilder fra moloen: