Hverdagsliv på Kreta

Vi er inne i gresk påske uke, Megali evdomada Μεγάλη Εβδομάδα som den heter på gresk. Hver dag heter megali μεγάλη foran, den store....  På søndag, palmesøndag Kiriaki ton vaion, Κυριακή των Βαΐων var det et løp ved Elafonisi. Bussen som var satt opp for oss kjørte fra busstasjonen klokken 07. Litt tidlig synes vi alle, men vi ville jo delta. For meg er bussen eneste mulighet. Turen bort gikk fint, vi hadde det hyggelig i bussen. Med var Kosti som alltid er med med sin mor. Han har en form for psykisk utviklingshemming og hadde en kamerat med på denne søndagen. De svømmer for Hania i konkurranser for  utviklingshemmede og trener nesten hver dag. Mor er med på alle arrangementer enten det er løping eller svømming, alltid med bussen. Tøff dame, med masse tålmodighet. Kosti er med helt til venstre i bildet, Vi fikk utdelt t-skjorter og nummer+ en tøyveske og så ventet vi. Det var 300 påmeldte. 200 års markering De som løp 18.5 km, startet før oss. Det var også et barneløp, 1 km, og det va

  Jeg hadde en fetter, eldre enn meg, en jeg som opp til som liten. Jeg var den minste av fettere og kusiner i mors familie. Bjørn og Ulf var de to eldre fetterne våre. Vi møttes for det meste i familieselskaper og jeg husker at han bar meg på skuldrene sine rundt i Drammen på et av våre besøk hos dem. Vi var fire kusiner og de to fetterne. Mor hadde tre brødre, Johan, Brynjulf og Leif. Brynjulf var Bjørn og Bentes far, Leif Ulfs far og så Julie mor til Liv, Gro og meg. Johan fikk ingen barn. I ungdommen dro Bjørn i militæret husker jeg og siden gikk han på lærerskole. Jeg reiste til Risør og så Kreta. Han slo seg ned i Trøndelag etter hvert og vi traff hverandre sjelden. Alle de fire søsknene døde etter hvert og vi var den eldste generasjonen i Kolstad familien. Min søster Liv døde i 2002, 48 år gammel, som den første av oss.  Livet gikk sin skjeve gang og både Bjørn og jeg fikk tre barn hver. Jeg hadde ingen kontakt med ham, uten når vi møttes en sjelden gang. Jeg startet opp bloggen