Hverdagsliv på Kreta

Jeg hører og leser både greske og norske nyheter hver dag. Jeg leser lokale nyttaviser og ser på Euronews. Dessuten følger jeg Dråpen i Havet på nettet. Hvem skulle trodd at det var mulig å nekte alle disse flyktningene som daglig ankommer de greske øyene, Italia og Spania å reise videre? For det første er forholdene helt ubeskrivelige, umenneskelige om enn trygge for flyktningene. For det andre er ikke krigen over i Syria, de kan ikke reise hjem igjen. Hjem til hva? Vi ser alle de nye bombingene i Ghouta i Syria, hvor mennesker og blant dem mange barn dør som fluer. Tall helt uvirkelige for oss. Det er liksom våpenhvile, men 500 er blitt drept det siste døgnet og Tyrkia bomber i vei i kurdisk område i Afrin i Nord-Syria, de sier at våpenhvilen ikke gjelder dem. fra Afrin i Syria nå, Samtidig drukner det flyktninger hver dag på vei mot friheten i de iskalde vannet drukner de fort, og få overlever. På vei over fra Tyrkia i Nord-Hellas ved elven Evros, døde to familier med tr

Jeg ser på avslutningsermonien til OL og er lei for at det er over. Kjempegøy å følge med, og veldig, veldig spennende! Rørende å se Marit Bjørgen få sitt gull der på stadion og høre nasjonalsangen. Synger med da vet du! Men før det var det formiddagsturen vår. deilig møtested på en søndag, hele familier på kafe, fra skinngaten, I dag tok jeg hundene med bort gjennom skinngaten og den vestre vollgraven. Her er det så grønt og deilig for hunder og mennesker. Snøen skinner på fjelltoppene og det blomstrer. De aller siste dagene i februar, neste søndag er det mars! Vi rundet havna og det var en del folk ute og gikk i det deilige været. fyret står der år ut og år inn, hyggelig å spasere i havna, Noen står som alltid å fisker her langs kanten. Tavernaer og kafeer er åpne og folk nyter litt sol, en øl eller en kaffe. alltid noen som fisker, ta en pause i sola, bare å sette seg, maten er klar,

Vi er inne i siste uke av februar, og våren er rett rundt hjørnet. Vi har hatt bra og varmt vær etter forholdene, men det har foreløpig ikke regnet nok. Vi hadde mye snø på fjellene, så smeltet mye av den, men nå har det snødd igjen, og toppene har fått ny snø. Mars kan være en måned med mye regn, og landets meteorologer og bønder, håper på mer regn og snø i mars. Resten av oss håper på sol og fine dager, noen vil gjerne svømme hver dag! Noen dager går vi ut på moloen som vanlig, men Ektor er ikke så glad for å gå utover der lenger. Hundene er jo 11 år, og Ektors ben er det ikke noe i veien med denne vinteren, men han er blitt ganske lat. Når vi går utover mot fyret, beveger han seg nesten ikke. Hvis jeg slipper ham, setter han seg ved trappen, og venter til vi kommer tilbake. Når vi går havna rundt, er han treg på hele runden, men når vi nærmer oss Splantzia løper han. fin dag på moloen, hobbyfisker ferdig for dagen med sin lille båt, litt snø på toppene, Ektor

middag på pensjonatet med Viktoria, Ja, nå er det 35 år, siden den regnfulle triste dagen da jeg og min 2 år gamle datter ankom Iraklio. Vi hadde reist gjennom hele Europa med tog, og brukt 10 dager. Første bussen fra busstasjonen denne grytidlige morgenen gikk til Sitia. Ok, Sitia. Jeg kjøpte billett, og vi fylte opp bagasjerommet på den grønne bussen som tok oss først til Agios Nikolaos og deretter til Sitia, med en orange Bergans sekk, og barnevogn. Vi fikk rom på et pensjonat hos trivelige Viktoria, som var som en bestemor for Stine. Vi elsket livet på pensjonatet. Jeg hadde planlagt en tre måneders opphold, og vi skulle hjem igjen i mai. På denne tiden hadde jeg fått enslig mors trygd, og skulle egentlig ikke forlate landet. min venninne Nina hadde fullmakt til å ta ut trygden, og sende den til meg i Sitia. Viktoria med nevøens barn og Stine, og amerikanske Bob, Thanasis fra Aten og en turist fra Holland, Stine 2 1/2 år, pensjonatets hage, Sine ve