Tanker om kirker og religion.

I disse dager hvor vi har et stort ortodoks kirkemøte her i området, kan jeg ikke la være å tenke på hva kirken gjør. Hva de forskjellige dogmer innenfor kirken, i Guds navn sier og gjør, og hva de forskjellige religionene klarer å krige om. dagens innlegg blir bare med ett bilde, tilbake med egne bilder neste innlegg.

Siste dagen i kirkemøtet.

Hvor skal jeg begynne? Selv vokste jeg opp med mor som var født i 1912, tilhørte statskirken og hadde vært misjonær i Kina og Hong Kong. Hun tilhørte også Norsk Misjonsselskap, som hun hadde jobbet for. Mor vokste opp i en kristen familie i Drammen, med en relativ liberal kristendom for sin tid. Far derimot vokste opp i Rjukan Evangeliske Lutherske Frikirke, med foreldre fra strenge Sørlandet. Farmor og farfar levde etter strenge religiøse regler. Ingen dansing, kortspill, ingen strikking, brodering osv på søndager og kino var forbudt da det kom til Rjukan.
Da mine foreldre møttes i Oslo i etterkrigstiden, var mor en åpen og varm kristen, trygg i sin tro, og mer opptatt av å hjelpe mennesker i nød, enn å gjøre det som var "riktig" for en kristen. Hun ville gjerne ha han med på kino og argumenterte, men nei, det var forbudt for ham.
Da vi jentene kom som perler på en snor, sto vi midt i mellom dem og deres syn på verden gjennom kirken, og de tre dogmene, Statskirken på Røa, Frikirken ved Bislett, og Misjonsselskapet i sentrum. Vi var med alle steder, og lærte oss til å ta avgjørelser selv, ikke følge en retning eller kristen regel. Vi gikk på kino, på diskotek på skolen og strikket på søndager. Far levde med denne frykten til han ble godt voksen, men mor hjalp ham ut av det etterhvert. Hva prøver jeg å si? Hvem var mest rettroende, mor eller far, hva var riktig og hva var galt?
Jeg opplevde den lille Sørlandsbyen Risør på 70 tallet, med alle sine bedehus og diverse kirker og selv ble jeg frosset ut av Frikirken hvor tantene mine gikk siden jeg fikk barn utenfor ekteskap. Så var spørsmålet hvor barndåpen til lille Stine skulle finne sted. Ikke i Frikirken hverken i Risør eller Oslo, skam. I Røa kirke fikk vi lov som ugift par å døpe barnet, men en av mors bekjente som var kirketjener var sterkt imot at barnets far skulle få være med opp til døpefonten.... La de små barn komme til meg....
Senere flyttet jeg altså til Kreta selv, og opplevde de sterke kontrastene mellom gresk kirke og norsk.
Hvis forskjellene var store i Norge mellom hver kirkesamfunn, men uskrevne lover og regler, var det mye verre på 80 tallets Kreta og den lille byen Sitia som vi levde i, men siden vi ikke hadde gresk familie merket jeg det ikke på livet selv.
Først da Jorgos og jeg ble et par fikk jeg merke hvor stor makt kirken hadde på menneskene. Dette har jeg skrevet om før, mange ganger. Jeg kan alltid skylde på at jeg er protestant, behøver ikke å følge kirkens lover og regler. Jeg går i Røa kirke eller i Frikirken når jeg er i Norge, men bare for å få ro i sjelen, og synge salmer.
I dag går vi altså mot siste dagen på det store ortodokse kirkemøte her i Kolimbari. Hva har skjedd, blir kirken mykere, mindre hard mot homofile, enker, osv, blir andre religioner og kristne kirker som protestanter og katolikker godtatt? Hva med Islam og jødedom? Ikke lett å ha en annen tro eller trosretning i dagens ortodokse verden.
Hva med den katolske kirken med sitt sølibat? Skaper man kanskje prester med andre sexbehov, homofile og pedofile, mens kirken fordømmer dem?
Jeg så nettopp serien Indiske somre på NRK, som er fra 20 tallets India og kampen mellom  briter og hinduer og muslimer. Ekteskap på tvers av trosretninger har alltid vært uakseptabelt og er det ennå de fleste steder.Hvorfor må det alltid være et problem med forskjellige religioner? Her på øya levde jøder, kristne og muslimer side om side i århundrer til religionen fikk æren for krigen mellom Tyrkia og Hellas, hvor en av resultatene ble den tvugne befolkningutvekslingen i 1923. Alle gresk ortodokse i Tyrkia ble tvangsflyttet til Hellas som flyktninger, og det motsatte. Strålende politikk,med tusenvis av familietragedier og personlige katastrofer.
I dag utkjempes alle de moderne krigene i religionens navn. Alle USAs kriger, Balkan krigene og uroen i Irland er bare små eksempler. Uro mellom kristne og muslimer over hele Afrika og Midt-Østen, Israel mot Palestina.
Hva er religion blitt? Ett krigsvåpen? Ett mulighet for terror og vold? Siden Jesus forlot kloden ( jeg tror at han levde), har menneskene slåss og kriget i Guds navn. Korsfarere og kristning av Europa med tvang og vold.... Intet nytt under solen.
Og uro og krig fortsetter i Guds navn, kirkene seg imellom krangler og knives, prester går ut av ett kirkesamfunn pga homofiles rettigheter, osv.osv.
Jeg kunne skrive i hele kveld. Hva er religion egentlig? Jeg trodde det å tro var et personlig anliggende, at Menneskerettighets Erklæringen  som veldig mange nasjoner skrev under i 1948 sier at enhver har rett til sin tro. Men det er ikke sånn i det hele tatt. Ikke noe sted i verden viser det seg. Prøv å forlate Jehovas vitner eller pinsemenigheter, sekter eller den læren dine foreldre har gitt deg i land med streng religion.
Jesu lære blir borte i prestenes iver etter makt og det å elske sin neste er nesten umulig hvis han ikke tror det samme som meg.
Elsk din neste som deg selv, sa Jesus. I Kardemommeloven står det:" Du skal ikke plage andre, du må være grei og snill. Og forøvrig kan du gjøre hva du vil. " Men det er det jo Torbjørn Egner som sier, ingen religion, beste råd jeg kan gi. Toleranse, kjærlighet, omsorg og frihet vil jeg ha rundt meg, ikke dømmende kirker som bare er ute med pekefingeren og ALLTID er de eneste rettroende. Jeg vil tilbake til læren om å leve enkelt og gi alt til de fattige, være rik i sjelen og ha færre eiendeler.
Jeg tror, men helt privat og jeg tror ikke lenger på kirkene, prestene, imamene, buddist prestene, munker eller religiøse ledere. De skuffer meg hele tiden med sine stive holdninger og dømming av andre.
Dette kirkemøtet skulle gi håp om enighet, så trakk fem retninger innen den ortodokse kirken seg noen dager før, med Russland i spissen, snakk om håp om enighet!!
Men jeg ser at KrF. i Norge går litt tilbake på sin strenge linje mot homofile som likeverdige mennesker, heldigvis..........