Tante Dimitra

 



Dimitra Verganelaki ble født i Hania i 1915 eller 1916. Hun var det andre barnet i en fattig arbeiderfamilie. Broren hennes, Mihalis, ble senere min svigerfar. Det kom to døtre til i familien, som begge giftet seg tidlig og flyttet til Aten.

Dimitra var en sta og egenrådig kvinne som ble boende hos foreldrene deres. Hun fikk opplæring som sydame, og sydde for flere klesbutikker i byen. Under 2. verdenskrig hadde hun en kjæreste som var med i motstandsbevegelsen, og så hjalp hun selv til så mye hun kunne. Hun gikk med hemmelige beskjeder og blader, men flørtet med de tyske soldatene, og ble aldri mistenkt for noe. Broren ble tatt som arbeidskraft av tyskerne, han var snekker, og måtte jobbe for dem. Dette motiverte henne til å jobbe ekstra hardt for å stoppe nazistene på Kreta.

Dimitra med Jorgos til høyre, Andonia med Katerina i midten bak, farfar, fetter Jorgos foran, og tante Elefteria bak.

 Da en slektning døde hadde hun gitt huset sitt i Splantzia, en meget fattig bydel, med flyktninger fra Lille-Asia og mange fattigfolk fra byen bodde også. Der installerte hun og mor og far seg. Etter noen år, ble tomten foran husrekken hun eide, solgt til huseierne av kommunen. Nå fikk de større gård, og hun fikk bygget et hønsehus. Da broren i 1957 giftet seg og fikk en sønn, gikk hun inn i familieidyllen og overtok ansvaret for nevøen, lille Jorgos. Hun påstod hele livet at den unge uerfarne moren, Andonia, ikke kunne ta seg av barnet selv. Hva som virkelig foregikk, har jeg hørt forskjellige beretninger om, og jeg vet ikke hva som er sant, eller hvor lenge hun hadde ham boende hos seg. De første årene bodde alle sammen der, besteforeldre, tante, og foreldrene i en kort periode. Mihalis fant et hus til leie på andre siden av kirken, ved torget, og installerte seg og Andonia der. De fikk en datter, og lille Jorgos gikk mellom husene. Etter noe tid døde faren, og hun og moren levde sammen i noen år til.

Dimitra hadde alltid vært en kokette, hun ville være pen og fin i tøye og så på seg selv som bedre enn svigerinnen Andonia. Men hun hadde ikke riktig noen interesse for matlagning, og laget ikke spesielt god mat. Der gikk Andonia henne en høy gang. Jorgos husker at han fikk egg hver dag, og at han kranglet mye med farmoren sin da han ble eldre. Hun var streng synes han. Hun var nok sliten og som gammel hadde hun ikke ork til å oppdra en sønnesønn.

Jorgos fikk flytte hjem til familien sin, men han ble alltid sett på som sønnen til Dimitra av henne selv. Dette førte til problemer mellom svigerinnene og for Jorgos selv.

Andonia i  midten, Dimitra til høyre foran, Jorgos bak henne utenfor huset hennes på 70 tallet,

Så traff hun en mann og de bestemte seg for å gifte seg. Dette var revolusjonerende  for henne, men de giftet seg borgerlig. Hun var jo ikke ung, og han hadde en datter fra et tidligere ekteskap som bodde hos ham. Etter en stund flyttet de til Aten der søstrene hennes bodde, men ekteskapet  varte ikke mer enn et par år. Hun kom hjem igjen til huset i Splantzia.                                                                                                                                                      Tante Dimitra bodde så alene resten av livet i det samme huset. Hun jobbet og sparte, broderte og heklet kniplinger og solgte til bekjente. Hun var uenig med naboene, og satt aldri ute med kaffekoppen i gata som de andre, det var å kaste bort tiden mente hun. Jeg ble kjent med henne etter at hun var 70, og knivingen mellom henne og svigermor var alltid der. De snakket stygt om hverandre, og når de måtte være i samme rom, var de kalde overfor hverandre.

 

tante Dimitra til venstre i bildet i 1989.

Da vi giftet oss borgerlig i desember 1990, var det bare tante Dimitra som var tilstede, bortsett fra forlover og Stine. Hun ville aldri ha gått glipp av at hennes fostersønn og yndlingsnevø giftet seg! Hun kom også på klinikken da jeg hadde født Michelle i januar. Da var svigermor innlagt på psykiatrisk sykehus, og hun understreket at hun var tilstede, som bestemor! Jeg husker en historie fra før Michelle ble født. Vi hadde kjørt tante et sted, og skulle kjøre henne hjem. I bilen sa hun at når barnet ble født, måtte vi kvitte oss med Lady, den flotte collien vi hadde da. Da ble Jorgos så sint at han ba henne gå ut av bilen. Han stoppet bilen, og slapp henne av! Hun ble sint og gikk resten av veien! De kunne krangle ganske mye, men ble alltid venner igjen. Hun «lånte» ham penger til nye motorsykler henne tiden, og hun visste at Andonia satt med hjerte i halsen når Jorgos kjørte motorsykkel. Slik holdt hun på hele tiden, understreket at hun var den snille tante Dimitra, som kjente Jorgos best.

Da hun ble eldre, fikk hun hjerteproblemer. En dag ringte de meg fra legen at jeg måtte komme og følge henne til sykehuset. Hun hadde fått en hjerteinfarkt og måtte legges inn. På sykehuset kom en ung lege og skulle ha all informasjon siden hun var blitt hasteinnlagt. Hvor gammel er du, spurte han. 74,  svarte hun. Men Dimitra sa jeg, du er jo 82. Legen forklarte henne at han trengte alderen for å kunne medisinere henne riktig, ikke fordi han var interessert i hvor gammel hun var! 

Så ble det nye problemer da en besøkende til en av de andre damene på rommet spurte henne ut. Jo, hun het Verganelaki og var enke! Å, hva het mannen din? Jannis, sa hun. Jannis Verganelakis? Hvor var han fra, og når var han født? Her ble hun avslørt, og jeg lo inni meg. Hun kunne ikke innrømme at hun var skilt, og at hun hadde pikenavnet sitt! Så typisk tante.

Hun fikk Alzheimer og ble helt umulig å håndtere. Men faktisk ble Andonia mer tilgivende overfor henne, og tilga henne mye. Jeg hadde hovedansvaret, siden Jorgos søster Katerina hadde blitt uvenner med henne da hun var ung, kunne aldri tilgi at hun ble tilsidesatt av tante i alt. Husk at dette var en manipulerende dame! Hun skrev flere testamenter, ett ga hun til Katerina med beskjed om at det skulle åpnes etter begravelsen hennes. Der var alle  fem nevøer og nieser nevnt. Senere bestemte hun seg for å skrive ett offentlig testamente der de to nevøene som ikke hadde egne boliger, skulle arve henne. Det var en fetter i Aten og Jorgos. Da fetteren døde, laget hun et nytt hvor bare Jorgos var nevnt. Dette gjorde hun hos advokat og jeg fulgte henne dit. Vi visste altså at han skulle arve tanten.

Som enslig med Alzheimer, var hun hysterisk redd for alt og alle, og sov med kniv under puten. Hun anklaget alle som kom med mat eller medisiner til henne, enten de kom fra kommunen eller var naboer at de stjal fra henne og ville drepe henne. Jeg var innom nesten hver dag, og hun kjente meg, men var usikker og redd. Da hun begynte å låse døren fra innsiden, ble det kritisk. Vi var de som tok oss av henne og Jorgos ble helt utslitt. Til sist fikk vi henne inn på institusjon, men hun trivdes ikke og det ble søkt om en plass på gamlehjemmet.  Så ble jeg med henne i ambulansen til gamlehjemmet. Hun holdt meg i hånden, og var veldig rolig. På gamlehjemmet i Halepa, åpnet hun ikke øynene. Hun lå der med lukkede øyne og fortalte meg at nå var hun endelig trygg. Etter to dager døde hun uten å ha åpnet øynene igjen.

Så skulle hun begraves. Kusinen og fetteren kom fra Aten, og etter begravelsen samles vi hjemme hos tante. Da kom Katerina med konvolutten med testamentet som det sto at skulle åpnes etter begravelsen. Alle var glade utentatt Jorgos, som måtte dra hjem å hente det siste gjeldende testamentet! Jeg syntes jeg hørte henne fra graven, lage splid i familien på grunn av et lite gammelt hus. De fra Aten hadde sett for seg at de skulle arve huset å ha det som feriebolig, kusinen kom ikke igjen!

Dimitra hadde sagt til oss at hun ville Andonia skulle flytte  inn når hun døde. På tross av alle problemene de hadde hatt hele livet, ble de bedre venner på sine gamle dager. Andonia tilga kanskje ikke, men hun orket ikke være uvenner med henne. Dette  syntes søsteren hørtes feil ut. Hun hadde jo så mange dårlige minner fra det huset. Andonia nektet i begynnelsen, men etter en stund flyttet hun inn allikevel. For oss som hadde to barn hjemme på den tiden, var huset alt for lite. Dessuten måtte det pusses opp, og penger hadde vi ikke. Andonia fikk noen gode år der, før hun døde alt for tidlig bare 72 år gammel.

Vi husker Dimitra som en sterk og egoistisk kvinne, men hun hadde mange gode sider, og var veldig glad i oss. Hun sto på for seg selv hele livet, hadde noen gode venninner og oss. Hun var veldig flink med hendene og tryllet fram de flotteste ting med heklenålen og synålen. Vi som bor i huset hennes, minnes henne hver dag og takker henne for å ha gitt oss det deilige hjemmet vårt!

Kommentarer

  1. For en fantastisk historie du her forteller Aud. Tenker at den skulle ha vært filmet.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Tanker om starten på turismen i 2021

Nytt fra Kreta.

Nyheter

Helg i Maleme

Stille liv i Maleme

Påske i Maleme

Litt om Kampen om Kreta og 2. verdenskrig

Covidnytt fra Hellas

Første uke i april