Å miste en søster

 

Et av de siste bildene av Liv.

For 23 år siden nå i juli måned, døde min storesøster Liv. Hun var bare 48, men hadde levd med diabetes type 1, barnediabetes, siden hun var 9. Jeg savner henne og på disse tider, tenker jeg spesielt mye på henne. Hun døde på sykehuset i Arendal og skulle begraves i Risør. Det var sommerferie og Stine, som da bodde i Norge, var hjemme på ferie. Selv var jeg innlagt på sykehuset med en underlivsinfeksjon. Kvelden før jeg skulle legges inn, ringte jeg til Liv som lå for døden i Arendal. Hun kunne ikke snakke, men jeg hørte henne puste inn i røret. "Jeg skal dra på sykehuset i morgen tidlig", sa jeg, "og blir nok innlagt. Vi snakkes når jeg kommer hjem igjen." Jeg ble innlagt og ble liggende med intravenøst. Etter noen dager kom jentene på besøk på sykehuset. "Dårlige nyheter", sa lille Tonia, "Liv er død". Jeg gråt og gråt der jeg lå med drypp i armen og jeg måtte bli liggende noen dager til, sa legene. 

Liv hadde en nyretransplantasjon 11 år før da begge nyrene hadde sluttet å fungere. Liv fikk insulin fra svin som barn og ungdom  og dette hadde ødelagt hennes nyrer. Stine og jeg var i Sitia da vi hørte at hun trengte en ny nyre. Vi var klare til å dra opp til Norge for å gi en nyre, Stine var jo bare et barn, men hun trodde at hun kunne redde hennes elskede tante Liv. Heldigvis var fars nyre brukbar og de matchet, så de gikk igjennom en stor transplantasjon som var vellykket. Far levde videre med en nyre og Liv fikk et nytt liv og et håp. Vi pustet alle lettet ut, men vi visste at dette ikke var en langvarig løsning. 

Helt fra vi var barn, visste jeg at jeg ikke ville ha Liv så lenge. Jeg visste at hun ville dø før meg, men jeg håpet alltid at det ville vare veldig lenge før hun ikke klarte mer. Hun hadde en vanskelig diabetes og slet hele livet med blodsukkeret og synet. Legene frarådet henne å få barn, siden et svangerskap ville nesten sikkert gjøre henne blind. Dessuten visste man ikke om kroppen ville klare det. Liv elsket barn og var førskolelærer og styrer i en barnehage i Risør til hun ble sykmeldt. Da Stine ble født i 1980, var hun så lykkelig på mine vegne, men hun og mannen Tore, ville så gjerne ha barn selv. Hun var en super tante og var kanskje den som var mest trist da vi flyttet til Kreta. 

Hun passet alltid på å sende oss norske bøker til Stine, både sangbøker og fortellinger. Kardemomme by var en storfavoritt. Og vi sang fra sangboken hver kveld. Snille tante Liv. Det var viktig for Stines forhold til Norge og den norske kulturen.

Hun og Tore kom på besøk hvert år, de elsket Kreta og vi kjørte rundt Sitia i leiebil når de kom. Ett år kom de til jul og det var ekstra stas for oss. Tenk å få feire jul med dem! Liv og Tore leide leiligheten til en engelsk venninne som var på juleferie og der fant vi en kokebok med oppskrift på pepperkakehus. Tore og jeg satte i gang og konstruerte huset og limte det sammen. Stine pyntet ivrig og siden laget vi alltid pepperkakehus til jul. Stine var så lykkelig over at henne kjære tante Liv var kommet.

Etter hvert flyttet vi til Hania og traff Jorgos. Liv og Tore ble glad i både Hania og Jorgos og var som vanlig på besøk hvert år. Om somrene bodde vi på Risør Camping i campingvognen vår og var innom hos Liv og Tore hver dag. Tre ganger var også Jorgos med. 

Dessverre begynte Liv å skrante. Gleden var stor da Michelle ble født i januar 1991 og hele familien kom i mars til barnedåpen hennes og bryllupet vårt. Tante Liv holdt rørt lille niese Michelle for første gang, et stort øyeblikk for henne. Hun lengtet alltid etter oss og vi etter henne. Vi hadde ikke telefon før Michelle kom og kommunikasjonen var så som så den gangen. På 90 tallet var det fasttelefon som gjaldt og det var veldig dyrt å ringe, så det ble korte samtaler. 

Liv og Tore på besøk på Kreta,

fra Risør Camping med Jorgos, Michelle og far,

Tonia kom i 1994 og Liv og Tore kom i barnedåpen hennes sommeren etter. Vi merket godt at hun var mye dårligere. Jeg hadde ikke råd til norgestur den sommeren og hadde ikke vært oppover året før. Lange avstander og dyre telefonregninger gjorde det vanskelig. Vi dro til Santorini en sommer, til Kithira og var på Loutro sammen. Vi kjørte rundt så mye som hun orket på Kreta. Hun ville se og oppleve så mye som mulig sammen med oss. 

Mine tre døtre elsket tante Liv. Hun var så snill og tålmodig og de savnet henne, så da dødsbudskapet kom, var de knust alle tre. 

Jeg fikk lov til å fortsette behandlingen med piller etter en ukes tid og Jorgos og Stine hadde funnet billetter til meg og jentene til Oslo. Vi fløy om natten og ankom Oslo tidlig på morgenen. Så tok vi første tog til Sørlandet. Vi ankom Risør rett før begravelsen og jeg var utrøstelig der i kirken, hvor kisten lå. Den var jo lukket og jeg fikk ikke tatt farvel med min storesøster. Kan dere åpne kisten ba jeg, nei det gikk ikke an. Far var sterk og stolt over at han hadde gitt henne livet to ganger som han sa. Første gang da hun ble født og andre gang da han ga henne nyret sitt. Liv hadde slitt med dårlig samvittighet over å ikke kunne beholde fars nyre etter 11 år. Tragisk.

Den sommeren så jeg ingen farger, alt var grått, jeg var syk og så usigelig trist. Dette som jeg hadde ventet på fra jeg var liten pike på 6-7 år, hadde innhentet oss. Liv klarte ikke mer. Fra begynnelsen fikk hun av og til såkalte sukkersjokk og det skremte oss søstrene veldig når de kom om natten. Vi var jo tre søstre Liv, Gro og Aud, og i mange år sov vi på samme rom alle tre. Jeg var redd for å sovne, jeg måtte jo passe på Liv! Senere fikk hun eget rom og jeg roet meg. Mor var jo sykepleier og greide fint å sette de daglige sprøytene på henne og balansere dietten hennes. Senere måtte hun lære å greie det selv. 

 Liv hadde levd med en dødsdom fra legene i 1 1/2 år før hun døde og slitt seg igjennom hver dag i den tiden. Vi snakket på telefonen, men jeg kunne ikke være der og klemme henne, låne henne en skulder å gråte på. Hjelpe og trøste i hverdagen når Tore var på jobb. Det var en tøff tid, så da hun endelig døde, var det jo også en lettelse, i alle fall for henne selv.

Nå har det gått 23 år, men savnet etter Liv ligger der i dypet av min sjel. Da mitt første barnebarn ble født, da nummer to kom og nå med lille Alex, tenker jeg på hvor mye hun ville ha gledet seg over dem og vært en super grandtante. Vi kommer til å savne henne i Michelles bryllup og barnedåpen. Hun lever videre i våre minner og vi vil aldri noen gang glemme henne.