Tanker i tiden

 

Jeg sitter her og tenker. Jeg tenker på alt det grusomme som skjer daglig i Gaza stripen. Jeg klarer ikke å forstå at det kan unnskyldes eller forsvares av noen. I disse dagene savner jeg å være en del av den lokale Amnesty gruppen her i byen og gjøre noe mer konkret. Vi kan alle legge ut All Eyes on Rafah på Instagram og Facebook, men det er jo ikke nok. Jeg blir kvalm av Biden som sier at det ikke er folkemord, og stolt over at Norge har godkjent Palestina som stat. Det er helt uforståelig for meg at barn kan drepes i kaldt blod nesten hver dag. At flyktningleiere blir bombet...... Det er så tydelig hvem som har menneskeverd og hvem som ikke har det. Alle disse menn som skaper krig og konflikter, jeg gråter inni meg. 

Her sitter jeg, en norsk kvinne på Kreta med friheten til å reise hvor jeg vil, når jeg vil. Reise med norsk pass, leve på trygd fra Norge og være FRI. Jeg er privilegert, jeg er heldig og jeg er fri. Selv om mitt liv ikke har vært noen dans på roser og hodepinen startet da jeg var 17, så jeg aldri fikk noen utdannelse eller jobb, så klarte jeg meg. Heldigvis fant jeg Kreta som gjorde smertene mindre og pengene strakk til et enkelt liv for meg og lille Stine. Ja, jeg var veldig plaget av smerter, ja, jeg var alene med et barn, men jeg var fri, jeg kunne klare meg. Jeg tenkte alltid hvor heldig jeg var som kunne reise hjem til Norge når jeg selv ønsket det. At min familie og mine venner hadde råd og lyst til å besøke oss her. At jeg kunne prise meg lykkelig over at jeg ikke var flyktning. Det er ikke vår fortjeneste hvilket land vi er født i, hvilken familie eller sosial klasse. 

Jeg sitter her i dag i mitt Uglehus, med mann som elsker meg, tre døtre og tre flott barnebarn i et land i fred, på en vakker øy. jeg bor delvis i Gamlebyen som jeg elsker og her ute ved kysten som jeg elsker. For meg er livet godt, selv om jeg fremdeles lider av kroniske smerter kan jeg glede meg over alt det gode jeg har i mitt liv. Jeg har selskap av to fine hunder som elsker meg på mine turer her ute i frihet.

Da jeg skulle filme F 16 flyets luftshow over hodet på meg på søndag ( slutten på markeringene av Kampen om Kreta), tenkte jeg på hvor skremmende denne lyden av jagerfly er i krig. Hvor skremmende det er med den dundrende høye lyden og alle skader som bomber gjør. Her er min bittelille video:

Nei, jeg kan nyte hvert minutt av dagen og det bør jeg når andre lider uforskyldt. Jeg kan gjøre det beste ut av hver dag og hjelpe andre så mye og ofte jeg kan, det skylder jeg verden, siden jeg er så privilegert som jeg er. 

La oss aldri glemme dem som lider, la oss aldri glemme at noen har det verre enn oss. Vi bør hjelpe der vi kan, dele av det vi har og ikke bare leve for oss selv og våre egne. "Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv," som Arnulf Øverland en gang skrev og som gjelder i dag like mye som den gangen det ble skrevet. Vi må nok se inn i oss selv og se hva vi har å glede oss over og så se utover rundt oss og ut i verden. Vi må slutte å klage over bagateller og lage store problemer ut av små ting tenker jeg.