Tanker og turer

 

Fra Metoxi,

Jeg har gått noen turer som vanlig er på ettermiddagene/tidlig kveld her ute i Maleme. Jeg har jo vært så heldig å få selskap på en del turer denne høsten og det setter jeg pris på. Som den urolige person jeg er, ønsker jeg stadig noe nytt i livet, vil finne nye steder, nye veier, nye ting å drive med. Før, da jeg var ung, reiste jeg rundt i Europa, Asia og Afrika. Da var målet nye land, nye kontinenter. Jeg tok Stine med og dro til Kenya der vi var i en måned og dro rundt i hele landet. Det var fantastisk. Noen år senere og etter å ha besøk Tyrkia flere ganger og reist Europa rundt, dro vi til Kina og Hong Kong.

I dag nøyer jeg meg med å finne nye veier i området der jeg har Uglehuset mitt, mitt nye kapittel i livet. Når jeg skal finne steder å gå, bruker jeg først kartet. Her står det veier med forskjellige farger, de hvite veiene er dårlige veier i olivenlundene, ikke egnet for vanlig bil, de grønne er de nasjonale hovedveiene, (der går man ikke) de røde er hovedveiene i området (trafikkert bilvei, ikke spennende),de gule små bilveier i distriktet. Jeg holder meg til de gule og aller helst de hvite. I tillegg finnes det en god del private veier rundt om i olivenlundene som ikke står på kartet. Da gjelder det bare å gå på når man oppdager dem og se hvor langt man kommer. Noen ganger stopper veien brått, da er det bare å snu, eller prøve å gå mellom oliventrærne. Jeg kan se hvor jeg er, siden fjellene ligger der i bakgrunnen i sør, sjøen i nord, kirketårnene på kirken her ved siden av, sees fra store områder og kirken i nabolandsbyen er godt synlig. Når jeg skal finne nye veier, bruker jeg kartet hjemme og bestemmer meg for å prøve en ny vei. Så åpner jeg telefonen og kikker på Googlemaps hvor jeg er. Ofte sier telefonen at det ikke er vei der jeg går! De har ikke sett disse små veiene mellom oliventrærne! Da er det bare å fortsette og se hva som skjer. I går gikk jeg sånn en privat sementvei mellom oliventrærne, som i følge Googlemaps ikke fantes. Det fikk meg til å tenke på en gang i min ungdom i Sitia da jeg hadde besøk av en fyr fra Oslo. Vi hadde hatt en kort romanse i Oslo den sommeren, også skulle han komme på en ukes besøk! Han leide bil og vi skulle kjøre en tur mens Stine var på skolen. Vi hadde sett oss ut en liten fiskelandsby, Mohlos Μόχλος på veien mot Agios Nikolaos. Jeg kjørte jo ikke bil, bare buss eller sykkel og hadde bare hørt om stedet. Vi hadde kart med i bilen og kjørte av gårde. Det sto skilt til Mohlos og vi tok av fra hovedveien. Etter en stund fikk vi problemer fordi kartet ikke stemte overens med terrenget. Veien gikk ikke sånn som på kartet! Jeg mente det bare var å følge veien, det hadde jo stått et skilt. Men nei, vi måtte følge kartet! Jeg ble sint, sur og sa at nå var han på Kreta, her følger vi veien der den går. 

. Nei, man følger alltid kartet, kartet har rett!!! Men Herregud da mann!!

Han kjørte jo, så han snudde og kjørte tilbake og vi dro aldri dit. Han dro hjem og jeg traff han aldri igjen. ( Han ble også skikkelig sur da jeg ikke kunne de norske navnene på alle trærne vi så!)

I går gikk jeg altså på en sånn vei som sto på kartet, men i følge telefonen ikke fantes. Noen bilder fra før jeg begynte på den veien.

svalene er her enda, ser ut som noter,

På bilveien syklet en mann opp en bakke, en annen kom kjørende med traktor. Syklisten roper, traktoren stanser og han får sykkelen opp på en anordning bak, hoppet selv opp og så kjørte de!

Det er mye oliven i år, noen spør om olivenhøsten blir dårlig i år på grunn av tørke, her regner det ikke hele sommeren, så det er normalt. Vi hadde jo regn i forrige uke noe som er et godt tegn. 

Jeg fant også en fin drueplantasje, en avokado og bananplantasje og gikk gjennom oliventrær uten vei og skrapte meg litt opp. Går jo i sandaler enda, ikke veldig lurt å prøve seg uten vei da!! Det var fullt av bjørnebærkratt, men jeg fant da veien til slutt. Alltid gøy å prøve noe nytt vet du!

bananer,

avokado plantasje,

en bunkers fra krigen,

fint ryddet og klart til innhøsting,

Her er bilder fra en annen tur jeg gikk i forrige uke, på nye veier her også, til den bitte lille, men veldig pene landsbyen Metoxi Μετόχι. Her falt ikke bombene under 2. verdenskrig, så det finnes gamle stenhus.

Jeg møtte også denne hanen med hønene sine, det er en myte at hanen bare galer om morgenen: