Tiden går

 

I går fylte jeg 68 år eller går inn i mitt 69. som grekerne sier. Jeg hadde en fin dag med mine nærmeste som befinner seg her nå, dvs. Michelle, Alex, min venn Katerina med hennes barnebarn Mihalis og mannen min så klart. De kom ut hit til oss i Maleme på formiddagen, Michelle kjørte. Det var sol og fint vær og vi koste oss utendørs. Litt kos i gården før vi selvfølgelig gikk på lekeplassen en tur for de minste. Det er så koselig når de to guttene er sammen. Mihalis er 4 og føler seg veldig stor når han er sammen med lille Alex. De husket og koste seg. Alex har enda ikke begynt å gå, han har tatt sine første skritt, men så setter han seg på rumpa og krabber videre. Vi spiste ute i gården, men så ble sola borte og det blåste opp, så vi flyttet inn. Jeg hadde bakt ekte norsk bløtkake, det er populært i min familie og Katerina elsker den. 

Jeg savnet mine døtre og barnebarn i Norge, men var lykkelig over å feire med de jeg har her. Familie betyr mye for meg, men også vennskap. Vi beholdt lillegutt her resten av dagen da de andre dro tilbake. Han elsker hundene, sier kuki (Cookie) hele dagen og roper på Pappou ( bestefar) hele tiden. 

Det skremmer meg at jeg nærmer meg de 70. Det er et tall som gjør at jeg føler meg gammel. Ja, jeg ser jo i speilet at jeg har blitt eldre, nye rynker kommer stadig, hvite hår innimellom de brune. Jeg farger ikke håret, prøver ikke å skjule dem, men jeg legger jo merke til at de blir flere og flere. Vi ser på barn og ungdom at de vokser og forandrer seg hele tiden, de beviser at ett år har gått. Se på mine barnebarn, disse guttene utvikler seg hele tiden og særlig Alex akkurat nå som han er i sitt 2. år og lærer noe nytt hele tiden. Selv tenker jeg vanligvis ikke så mye over at dette året også har gått for meg. jeg husker hvor liten han var i fjor på bursdagen min, men jeg har jo selv blitt ett år nærmere de 70. 

En kjenner jo at tiden går og kroppen sier i fra og forandrer seg, bare langsommere enn hos de unge. Vi må bare innse det og se positivt på det. Jeg tenker på hvor mye mitt liv har forandret seg i de siste 12 årene. Min yngste datter flyttet ut og helt til Oslo, og jeg ble mormor for første gang. Så startet jeg bloggen, begynte med byvandringer og å undervise litt i norsk. En sommer jobbet jeg til og med på Troulakis Village i Platanias! Jeg som ikke hadde jobbet siden jeg var 17! Så kjøpte jeg Uglehuset her i Maleme og et nytt kapittel startet. Jeg hadde alle tre jentene i Norge og etter hvert to barnebarn der og dro ut til Maleme hver helg. Så kom covid og alt forandret seg for oss. Jorgos orket ikke byen lenger etter karantene der inne i huset vårt i Splantzia og flyttet ut hit med en gang vi fikk krysse kommunegrensene. Siden har ikke sovet en natt i byen, skaffet seg fire katter og en hund og blitt så mye mer tilfreds og roligere. Jeg fikk for første gang siden 1980 leve alene i perioder, det var deilig med egentid. Så kom lille Alex til verden og vi lånte ut huset vårt i byen til det unge paret og jeg flyttet ut hit jeg også. Og med meg, min hund Leo. Jeg har nå bodd her i over ett år og elsker det! Hvem skulle ha trodd!! Mitt liv har alltid forandret seg hele tiden og jeg trives med det. Jeg har flyttet mye og tatt store avgjørelser om forandring hele mitt liv, det trygge forutsigbare passer meg ikke helt. Hva vil skje utover? Det blir bryllup og barnedåp til sommeren her nede, etter det vil vel de unge så smått finne seg sitt eget bo, hva skjer da? Jeg vet ærlig talt ikke. jeg overlater det til tilfeldighetene og hvem vet hva som skjer innen den tid? Ikke jeg. I vår skal jeg på en mimretur til Sitia med mine gamle venninner fra tidlig 80 tallets Sitia. De bor i Sveits og Østerrike og vi treffes aldri alle tre sammen. Så har jeg to dager med jobb for Aasbø Reiser og etter det begynner det med en del besøk.

Nå har jeg fred og ro resten av mars, tid til turer i terrenget, kos med barnebarnet og bare leve. Jeg tenker at jeg er veldig heldig og privilegert og lykkelig med situasjonen. Jeg har levd med smerter og en skrantende kropp helt siden jeg var 17, og kan ikke huske et liv uten smerter, men allikevel! 30.mars er det 34 år siden vi hadde kirkebryllup og døpte Michelle. Du verden som tiden går og nå skal henne barn døpes og hun selv gifte seg. Jeg er glad for at tiden går og at jeg fremdeles er her nede på jorden og kan nyte av livets goder. Alt for mange av mine venner og familie er borte. Jeg tar en dag av gangen, ett skritt av gangen og gleder meg over det jeg har. Rynker blir det bare mer av og det hvite hårene stadig flere. Sånn er det å være 68!!!!

Takk for at du gadd å lese mine betraktninger og bloggen min i det hele tatt, bloggen har forandret livet mitt veldig mye. Og takk til alle dere som husket meg i går og sendte meg en hilsen. Det satte jeg pris på. Selv om vi aldri har truffes eller bare på en byvandring kanskje, så kjenner jeg jo igjen alle navnene. Takk, takk. Denne gamle damen fortsetter rett fram, blogg, turer og pass av barnebarn. Ha det godt!!!