En tur fra Sitia til Hania i 1989

 

Stine og jeg i Sitia

Jeg ligger på sofaen med en kraftig forkjølelse som ikke vil gi seg, kanskje et virus. Jeg har lite krefter og går bare to små turer om dagen med hundene, alt annet overlater jeg til den gode mannen min. Til helgen SKAL jeg til Sitia, dit kommer jo mine to venninner fra 1980 tallet. Reisen dit bort er lang og tidskrevende når en skal kjøre buss og jeg blir sliten bare jeg tenker på veien dit. I den forbindelse tenker jeg på turen vi hadde fra Sitia til Hania i september1989, da vi faktisk flyttet. Jeg holder på med å skrive ned memoarene mine, foreløpig er jeg kommet til 1998. Her tenker jeg legge ut det jeg har skrevet om turen med lastebil slik vi opplevde den. 

kafebesøk i havna i Sitia,

Her er et bilde tatt utenfor huset vi leide da vi flyttet:

her bodde vi på slutten, 

God søndag videre, jeg hører fra meg igjen når jeg har overskudd og opplevd noe nytt.

                                                HANIA,  ET NYTT KAPITTEL

         Vi reiste hjem fra Norge i august og hadde litt tid til å pakke ned vårt pikkpakk og ta farvel med alle våre venner i Sitia. Vi hadde et helt flyttelass nå, etter 5 og ½ år i byen. Jeg fikk leid en lastebil med sjåfør som skulle hente oss og flyttelasset og kjøre oss hele veien til Hania. Vi pakket og tømte huset og var opprømte og glade. Helgen før skolen skulle starte reiste vi fra Øst-Kreta for godt. Sjåføren dukket opp tidlig på morgenen og var sur som en potte. En skikkelig grinebiter som ikke var veldig begeistret for å skulle hjelpe til med bæring ut av huset og inn i bilen. Han var sjåfør han! Ærlig talt, han kunne vel ikke forvente at jeg skulle gjøre alt dette alene? Han trodde tydeligvis at jeg hadde en hel gjeng med sterke menn til å hjelpe meg en lørdag morgen klokken 07. Vi fikk nå stablet alt inn i lastebilen hans, ikke verdens største, eller nyeste. Hjelpe meg, hvordan skal vi komme oss helt til Hania med denne bilen, tenkte jeg. Ikke ville han ha med syklene våre eller plantene, men jeg fikk dem med allikevel. Stemningen var ikke akkurat på topp da vi dro. Dette var jo vårt farvel med Sitia etter over 5 år og selv om vi hadde bestemt oss for denne flyttingen, var det sårt. Vi satt med ryggen til byen der vi satt i forsete med sjåføren og snudde oss bare helt øverst der Sitia blir borte nede ved kysten. Ha det Sitia, sa vi til hverandre. Nå var det bare å se framover mot Hania og vårt nye liv der. Så spennende, vi kjente jo ikke engang en katt i denne nye byen, men det skulle gå bra det visste vi. 

         Turen gikk veldig tregt, lastebilen slet i alle oppoverbakker og sjåføren sa lite. Det var svett og trangt med oss tre i forsetet og ganske ukomfortabelt, men billigste løsningen. Utenfor Iraklio fikk vi punktert dekk og det måtte skiftes. Han humpet bort til en militærleir der og fikk hjelp med hjulskifte. Vi mistet jo dyrebar tid på denne måten og jeg skulle ønske vi ikke hadde forstått greske skjellsord akkurat da.

         Etter syv timer kom vi omsider fram til Hania, men hvordan skulle han kjøre til adressen? Vi hadde jo gått fra sentrum og rett opp til huset, jeg kunne vel ikke vite hvordan man kjørte dit? Hvilke veier var enveiskjørte og han skjelte meg ut igjen. Han skulle tilbake til Sitia og var ikke interessert i å somle bort mer tid. Ok, vi rullet ned vinduet og spurte oss fram og tror du ikke at det var lett som en plett og ikke noe å stresse seg opp over! Endelig tømte vi bilen, betalte sjåføren og kunne se han kjøre sin vei. Takk og lov var den turen over. Men her var vi, og vårt nye liv skulle starte. Vi fikk sakene våre innendørs og gikk en tur til havna. Det var lørdag kveld i september og masse folk ute. Vi spiste et velfortjent måltid og koste oss. Så tuslet vi opp til leiligheten, men det kom ikke på noe lys. Jeg gikk opp til hun vi leide av og spurte. Nei, det var ikke noe strøm. Jeg måtte gå til elektrisitetsverket på mandag og opprette et abonnement i mitt navn. Vi snublet inn i sengene og så sa Stine: « Mamma, jeg vet ikke om jeg liker meg så godt her jeg!» Stakkars liten. Vi kom litt mer i orden i løpet av søndagen og hadde funnet fram stearinlys og lommelykt før det ble mørkt. Stine var mer optimistisk og gledet seg til skolestart. Jeg fulgte henne til skolen og fikk ordnet strøm til leiligheten.