Noen tanker om livet mitt

 

Jeg tenker på hvor heldig jeg er, hvor privilegert jeg er. Jeg er av natur en positiv person, jeg liker å se det positive i en situasjon, ikke det negative. Da jeg var ung, bare 17 år, fikk jeg konstant hodepine og den har jeg enda, like sterk og plagsom. Den slo meg helt ut og verden raste sammen. Mor og jeg dro rundt til diverse leger, men ingen fant ut hva hodepinen kom av, eller hvordan den kunne bli borte. Jeg fikk sterke medisiner av legene og ble liggende på sofaen, med like mye hodepine som før. Heldigvis at medisinene ikke hjalp, da hadde jeg jo blitt avhengig i ung alder. MEN det har vært og er, en kamp hver dag å leve med denne smerten som aldri blir borte. Jeg lærte meg å se det positive i tingene, men det var hardt. Ungdomsårene brukte jeg på å prøve å ta videregående, måtte slutte før siste året var slutt, men tok eksamen. Senere gikk jeg et år på folkehøyskole med teater, bare gøy. Jeg søkte og kom inn på barnehagelærerskolen i Kristiansand, men måtte slutte etter nyttår, jeg klarte ikke følge med, eller lese det jeg skulle. Dette var et enormt nederlag for meg. Skulle jeg ikke utdanne meg? Ikke kunne jobbe? Hvilken fremtid hadde jeg da? 

Livet bukter seg av gårde og vi vet ikke hva som venter oss rundt neste sving. Jeg dro innom Risør for å hilse på min søster Gro, som bodde der det året. Der forelsket jeg meg i en søt gutt og bestemte meg for å flytte inn sammen med han. Så fikk jeg meg et lite barn å passe, og dagene gikk med å passe lille Mikkel og treffe mine nye venner. Risør var en liten, men levende by med mange unge innflyttere som holdt sammen. Senere ble jeg forelsket i Odd og vi fikk lille Stine. Hun reddet jo på en måte livet mitt, det må jeg si. Jeg var 23, hadde innsett at jeg måtte leve med hodepinen og ikke ville kunne utdanne meg, slik jeg alltid hadde ønsket. Men jeg levde i nuet, var dagmamma og fikk litt hjelp på sosialkontoret. Forholdet til Odd holdt ikke, men jeg hadde lille Stine. Jeg sier ikke at livet var lett, det var en daglig kamp, men hun ga meg styrke og glede. Jeg hadde søkt på uføretrygd i mange år, med store problemer og tilslutt endt opp med avslag, men ensligmor-støtte. 

Da Stine var 2 år, dro jeg på ferie til Hellas med noen venninner fra Risør. Vi dro til Tessaloniki, og Skiatos. Jeg dro videre med buss og besøkte Korfu. Livet var godt og jeg sov under oliventrærne og badet i krystallklart vann. Og jeg hadde mindre hodepine!!Da vi kom tilbake begynte jeg å planlegge en ny Hellastur. Jeg sparte penger hele høsten, var dagmamma igjen og etter nyttår i 1983, var jeg klar til å ta datteren min med ut å reise. 

Jeg kjøpte en Interrail-billett og reiste til Hellas med sekk på ryggen og Stine i barnevognen. Vi hadde hver vår sekk, min oransje og hennes rød. Etter 10 dager ankom vi Kreta, et for meg helt ukjent sted. Jeg skapte meg et nytt liv, et lettere liv for oss to. Vi kunne være ute, noe jeg likte best, treffe folk ute, gå på kafe og bare leve. Jeg slapp alle de kritiske spørsmålene og den kalde skulderen fra de som ikke trodde at jeg hadde hodepine. De som mente at jeg levde på deres skattepenger og bare suste rundt. I Sitia var jeg fri og tok livet i egne hender. 

Livet i Sitia, meg i rød strikkejakke,

Stine i trappen til pensjonatet i 1983,

Etter noen måneder reiste vi hjem igjen til Risør, men vi lengtet begge ned igjen. Jeg fikk endelig gjennom den trygden jeg hadde rett på, og tok Stine med tilbake til Sitia og pensjonatet vi hadde bodd på. Vi levde med det vi hadde i sekken og jeg var lykkelig sånn, uten jordiske eiendeler. Jeg fikk trygden sendt til gresk bank og sparte hele året til hjemreisebillettene våre. Hjemreisen var lang. Sitia-Iraklio-Aten-København-Oslo! Men vi kom oss hjem til Oslo og Risør. Jeg tenkte ofte på hvor privilegert og heldig jeg var, som kunne leve sånn og som ikke var flyktning. Jeg kunne velge selv når jeg ville reise hjem og få besøk av familie og venner. Jeg kunne leve sånn med akkurat nok penger til å klare oss uten at jeg behøvde å arbeide. Jeg følte meg privilegert som norsk som kunne bo i Hellas hele året og dra til Norge om sommeren og oppleve de lyse norske nettene. Det positive ved å ha hodepine ble å kunne være fri og allikevel ha penger. Jeg måtte bare se sånn på det, i stedet for å tenke på at jeg aldri ble frisk, aldri kunne ha en heltidsjobb som andre.

Så flyttet vi til Hania, jeg ble lei av Sitia og traff Jorgos! Vi giftet oss og fikk to flotte døtre.

Jeg kjente meg lykkelig og veldig sliten. Særlig etter sistemann, 37 år gammel med en tenåring en treåring og en baby, hodepine og ryggproblemer, men jeg hadde tre barn! Så heldig jeg var som traff Jorgos og kunne få barn! Vi hadde passet Lady en flott collie i to år, da jeg insisterte på å overta henne. Jorgos og jeg har hatt hund i alle år siden! 

Vi leide alltid, vi hadde ikke mye penger og likte ikke tanken på å låne. Men så arvet Jorgos huset i Splantzia etter tanten sin og i 2011, flyttet vi inn her. Vi hadde pusset det opp og var fornøyde med det. Det er lite og gammelt, men koselig og sentralt. Vi er glade for det vi har og for at vi ikke skylder penger. Så startet jeg bloggen, begynte med byvandringer og turer og tenkt, jeg som aldri hadde jobbet før! Heldig igjen! Jeg traff masse flotte mennesker og fylte livet med opplevelser og gleder etter så mage år som mor og husmor. Kastet meg ut i nye ting jeg ikke hadde prøvd før.

Jorgos er mer den negative typen, han ser katastrofer over alt, har perioder hvor han ser bare svart på alt. Men så snur det igjen. Jeg holder kursen rett fram, ser positivt på livet, men kjemper mange kamper hver dag. Helsen er dårlig, hodet verker, spesielt mye de siste dagene, MEN jeg er heldig. Jeg har en mann som er glad i meg, tre barn, to barnebarn, to hus, katter og ikke minst en ny hund!! Så fikk jeg en arv etter far og fant Uglehuset og et nytt liv startet! Så mye glede jeg har av det og området rundt. 

Lille Choco gjør hverdagen lys. Etter at Jack døde i april, utsatte jeg å få ny hund. Min yngste datter sa hele tiden at hun visste jeg ville skaffe meg en ny hund! Og så så jeg det bildet på Facebook og VISSTE at den brune valpen ville jeg ha! Han elsker meg og jeg elsker ham og han fyller dagene mine med glede og jeg reddet ham. Så heldig at jeg bor i hus med gård, har tid og mulighet til å ta meg av en valp!

Jeg kunne ha sett mørkt på livet, vært dypt deprimert, trykt ned av all motgang. Men jeg har et lyst sinn og jobber hardt for å finne lyspunkter i tilværelsen. Jeg tror at vi må gjøre det meste selv, skape vår egen lykke. Jeg dro ut i verden med en sekk og et barn, jeg slet meg gjennom smerte og ensomhet, men fant lykken i Hania etter å ha flyttet hit på egenhånd, uten hjelp eller bekjente. Jeg turte å dra av gårde, jeg byttet ut det gamle livet mitt flere ganger, men mannen min han bytter jeg ikke ut!!!

Nå sitter jeg her som 65 åring, snart 40 år siden jeg kom hit til øya. Jeg kjenner meg lykkelig og privilegert og vil gjerne dele med dere at livet ikke alltid er lett eller lykkelig, men det finnes lyspunkter! Du må lete etter lyspunkter i livet OG tørre å reise deg opp og gå videre, kanskje en annen vei, bytte ut deler av livet som ikke er bra. Jeg tenker på hvor ulykkelig jeg var i Risør. Hvor ensom jeg var i Sitia på slutten. Hadde jeg ikke flyttet, reist ut, så hadde jeg kanskje ikke funnet lykken? Hvem vet?

Dagnes bilde av min nye kjærlighet, min nye lykke: