Til minne om

på kirkegården i Hania, Agio Luka,

Som jeg nevnte i siste innlegg, døden ikke kommer på bestilling. Noen dør på helligdager også og jeg kjenner to familier som sørger denne julen. Den ene familien er i Norge, og sorgen er stor, da det var en ungdom som tok farvel med livet. Ufattelig trist, jeg føler med familien i denne dypeste av alle sorger. Fred over hans minne.
Her i byen døde en gammel venninne fra Finland. Hun ble bisatt i dag i en fullpakket kirke. Hun ble bare 66 år, og etterlot seg mann, to barn, svigerbarn og to barnebarn. De voksne sto der ved den åpne kisten, og tok i mot folks hilsener og sympati i flere timer. Kirken var full av utlendinger, finner og skandinaver som kom for å ta et siste farvel med en venninne, venner og forretningsforbindelser til mannen, venner av barna og slekt. Hun hadde et godt liv og levde 40 år på Kreta i et godt ekteskap. En omsorgsfull og varm kvinne. Heldigvis rakk hun å oppleve sønnens bryllup i sommer selv om hun var veldig dårlig, og hun rakk å glede seg over barnebarna hun fikk .
Jeg satt der og tenkte og husket, mens prestene messet i vei og luften ble full av røkelse og de nærmeste ble mer og mer utslitte av gråtende å hilse på alle disse menneskene som sto i kø for å ta et siste farvel med den døde, og trøste de gjenlevende. I greske begravelser, sitter eller står familien ved siden av kisten, og folk hilser, kysser den døde farvel og tenner et lys, før de går ut igjen. Hun ble ikke begravet men blir sendt til hjemlandet for kremering sies det.
Familien ville ikke ha kranser, men at folk heller gir penger til foreninger som støtter kreftsyke barn. Derfor var det bare to kranser utenfor kirken, fra dem som ikke visste. Her er alle gått, mens kransene står igjen som minne etter et høyt elsket menneske.

kranser fra de finske,

Etter alle årene på Kreta, har jeg vært i mange begravelser og måttet begrave familie. Den første gangen var det en ung gutt som døde i en motorsykkelulykke i Sitia. Jeg kommer aldri til å glemme denne vennen min der i den åpne kisten og morens hylende stemme: To palikari mou, ie mou, giati, giati?Το παλικάρι μου, γιε μου, γιατί, γιατι;  Min flotte gutt, sønnen min, hvorfor, hvorfor??
Dette med å se den døde i kisten, kan virke litt brutalt, men det er faktisk bra å se den døde. Senere fikk jeg oppleve å reise til Norge til min søsters begravelse, og finne kisten lukket i kirken. Jeg fikk aldri tatt farvel med henne, og jeg husker hvor brutalt jeg syntes det var å IKKE se Liv der i kisten.

vakkert på kirkegården med snøhvite fjell bak.

Jeg tenkte på de første årene her i byen, da hun hjalp meg å finne meg til rette. Jeg kommer alltid til å huske at Stine kom hjem fra skolen første dagen på skolen i Hania, og fortalte meg at hun gikk sammen med en jente som hadde finsk mamma. Dagen etter kom mammaen hjem til meg og lurte på om jeg ville være med henne på greskkurs! Det ville jeg jo gjerne, og der traff jeg mange andre utlendinger, også en norsk kvinne.
Vi hadde god kontakt og gjorde mye sammen med barna. Hun hadde også en sønn og vi var mye hjemme hos dem.
Dessuten ga hun meg supre pepperkake og bløtkakeoppskrifter, som jeg alltid bruker. Vi mistet kontakten etterhvert som  døtrene våre mistet kontakten, og jeg giftet meg og fikk flere barn og flyttet utenfor byen. Jeg satt hjemme med små, mens hun hadde tenåringer og var friere.
Men selvfølgelig  møtte vi hverandre ofte som vanlig er i en by som Hania.
Jeg minnes og jeg kjenner en sorg inne i meg i dag. Jeg tenker på mannen, barna  og barnebarna hennes,  som skal leve videre uten henne. Jeg kjenner på den sorgen selv, jeg var i 30 årene selv da min mor døde. Alle familiehendelsene som kommer uten mor, fødsler, jul, sommerferier og bursdager uten henne.
Begravelser i Hellas er forskjellig fra den protestantiske, jeg synes det er for stivt og upersonlig, men jeg er for åpen kiste. Her er det skikk at den døde begraves så fort som mulig, gjerne dagen etter, og så er det minnegudstjenester etter 40 dager, 3 måneder, 9 måneder og 1 år.
I Hellas sier man: Zoi se sas. Ζωή σε σας og Na zoume na tin/ton thimomaste, να ζούμε να την/τον θυμόμαστε. Liv til dere, og la oss leve og minnes henne/han. Jeg synes det er vakkert, og bedre enn kondolerer.
Så jeg vil leve videre og minnes alle gode stunder vi hadde sammen.
Hun sa til meg at jeg måtte passe på å ha en svart kåpe i tilfelle jeg måtte i begravelse. Ja, jeg kjøpte en svart kåpe og jeg brukte den i dag, for å ta farvel med  henne.
Nå hviler hun endelig ut etter mange år med sykdom, det så vi alle der hun lå fredfull i kisten.......
Livet gir og livet tar.  Fred over hennes minne.
Vi som lever må huske på å ta vare på familie og venner mens vi har hverandre.