Flyktningpolitikk

En ny krise har nådd Hellas, en ny strøm av ulykkelige og tildels desperate mennesker som er brikker i Erdogans spill med EU og resten av Europa, etter at Erdogan åpnet grensene mot Europa. Han sier klart i fra at han ikke vil ha flyktninger fra Syria inn i landet, åpner grensene så EU kan ta sin del. Når han bomber Syria og venter nye strømmer inn, tømmer han ut i andre enden, men til hva? De kommer jo ikke inn i Europa aom de ønsker og tror. Ingen vil bli i Hellas, det vet jo alle. 

De uønskede immigrantene blir busset til grensen ved Evros, hvor gresk politi har fått ordre om å stoppe dem.

Videoer av folk i båter som blir skutt på går rundt i media over hele verden.  Tyrkia sier det er greske kystvakter, Hellas sier det er propaganda, de var tyrkiske. Den spente situasjonen mellom disse to nasjonene er nå igjen overspent. Unge menn blir varslet om at de kan utkalles til tjeneste ved grensen hvis det blir nødvendig. Min venninne Katerinas sønn, fikk beskjed i går, vi håper ikke at han må dra. 

Forholdene som har vært helt uholdbare de siste 4-5 årene, ble plutselig helt ekstreme. Samtidig sitter politikere trygt på sine kontorer og i sine regjeringer og sier klart NEI! Ingen åpne grenser, ingen hjelp å få. Jeg føler avmakt, og er skuffet, så skuffet. Høyre -ekstremismen vokser her i landet, på disse øyene og i resten av Europa. Gresk flyktningpolitikk er blitt strengere, nesten ingen for asyl, og forholdene i leirene er under enhver kritikk. Det diskuteres på tv hver dag om hva som bør gjøres. Vi har sett uropoliti i kamper med dem på øyene de siste ukene. Situasjonen for alle de involverte er ved bristepunktet. Og midt oppi det hele har vi frykten for Koronaviruset, (forløpig 8 tilfeller i hele landet). Flyktningene sitter i leirene og skjelver av redsel for at dette viruset skal besøke deres leir.

Jeg har oversatt et innlegg min datter Michelle på 29 skrev på Facebook i går. Selv har hun bodd i Norge i noen år men hun lengter hjem til Hellas. Får ikke arbeid som sosionom i hjemlandet og bodde hjemme etter mange år i Aten, før hun tok avgjørelsen om å flytte til Norge. Hun er jo halvt norsk, men siden hun vokste opp på Kreta, føler hun seg gresk naturligvis. Jeg er veldig stolt av at hun tenker som hun gjør og vil gjerne dele det med dere. Hun skriver som greker på gresk til sine landsmenn, men det kan godt leses av alle. Her er hennes sinte utrop:

"Slutt å være «menneske» som forandrer deg etter forholdene. Rasist, fascist eller medmenneske blir du ikke etter forholdene, enten er du det eller ikke. Det nytter ikke med ja men.......

Humanist er du fra begynnelse til slutt, uten kompromisser eller grenser, uten krav om at den du har overfor deg skal ligne deg. Og det er fordi du ikke kan hate noen som ikke har gjort deg noe.

Ingen reiste fra hjemlandet sitt etter eget ønske. Et behov eller et instinkt presset en dit. Ingen kaster sitt eget barn i havet eller lar det sove i flyktningleirer som Moria, hvis en ikke tror og drømmer om en bedre og tryggere framtid. Lær dere til å søke likheter og ikke ulikheter. Ikke prøv å vise «styrken» deres overfor den mindre sterke. Ha mot til å rette redselen, usikkerheten og uretten som spiser dere opp, mot de som virkelig er ansvarlige. Ingen flyktning kommer til å stjele jobben din eller plassen din, minske lønnen/trygden din, eller gjøre at du mister formuen din. Det tar staten seg av, ikke rop disse argumentene så høyt.

Har kanskje ikke du også en oldefar som med slik stolthet nevner at han er flyktning fra Lille Asia eller en tante i Chicago og i Tyskland? Valgte de det? Eller ble de tvunget til å reise fra landet sitt? Var de kanskje ikke fremmede på den nye stedet de flyktet til?

Er vi kanskje ikke fremmede, en hel generasjon av økonomiske utvandrere, i de landene vi valgte, siden nasjonen vår kuttet vingene og drømmene våre og kastet oss ut fra landet vårt? Tror du at vi ble møtt med laubærkranser og ikke rasisme? Selv om vi hadde «lovlige papirer»?

 Jo, men den eneste forskjellen, er at vi hadde den luksusen å ta fly, hadde pass og huset vårt ble ikke bombet og de fleste av oss valgte frivillig alt dette. For å få en bedre framtid, tryggere og hvor vi mente at vi hadde rett til å leve.

Neste gang du ser et menneske som drukner, spør ham først om han har papirer før du redder ham. Kom deg endelig ut av tryggheten som et hjem og freden rundt deg gir deg, og spør deg selv om hvilken smerten, redselen og bitterheten disse menneskene har opplevd, som fikk krigen på dørstokken. Spør deg selv om de hadde et annet valg. De som plutselig ble brikker i et spill mellom Erdogan og internasjonale politikere, slik som du .

Ingen forventer at Lesvos, Hios eller Evros skal ta i mot hele tyngden. Det vi må kreve er at EU endelig åpner grensene sine.

Løsningen er ikke hat eller uskyldiges blod."

Michelle Verganelaki-Øymyr

Det er ikke nødvendig med tall og detaljer, de ser dere selv i disse dager regner jeg med. Her i landet er nyhetene fulle av bilder og reportasjer om disse nye strømmene av ulykkelige mennesker på søken etter et bedre liv for seg selv og sin familie.