Svigermor

                                                             Svigermor

 

svigermor som ung, til venstre, hos fotografen



Min greske svigermor  Andonia, var den midterste av de tre søstrene som jeg har skrevet om her på bloggen før. Her har du de to andre innleggene, hvis du ikke har lest dem, eller vil lese dem igjen: 

https://audoymyr.blogspot.com/2020/01/en-maria-fra-kreta.html https://audoymyr.blogspot.com/2020/11/tante-irini.html

 Hun var født Andonia Rodaraki, jeg skriver navnet sånn, siden det på gresk skrives Αντωνία, men uttales Andonia. De bodde i havnebyen Souda, der faren jobbet som havnearbeider, og moren var kokke på politiskolen, eller konstabelskolen som den het. Farens inntekt var svært varierende etter hvor mye arbeid det var å finne, og morens inntekt var viktig for den fattige familien. De tre jentene var født på 30 tallet og forholdene var vanskelige. Andonia var født i 1934, og fikk ikke begynt på skolen før  2.verdenskrig kom og Souda havn ble bombet i mai 1941 , og familien flyttet opp i huler for å slippe unna bombingene. Hun fortalte om disse årene under okkupasjonen og frykten for bomber og det å leve i huler, bar hun med seg resten av livet. Det var hardt for en liten jente. Hun fortalte om gleden over å finne huset deres helt i orden da de flyttet tilbake, tyske soldater som gikk rundt i gatene. I 1951 ble politiskolen der moren jobbet, flyttet til nabobyen Rethimno, og alt personale flyttet med. De tre jentene ble igjen med faren, og det ble mye ansvar for storesøster Marika, som tok seg av både maten og de to yngre søstrene, Irini og Andonia. Moren kom hjem i helger og ferier, men i hverdagen var jentene alene om å få mat på bordet og alt husarbeidet. Hun kom hjem i helgene av og til, og i feriene, ellers dro jentene bort til nabobyen med bussen med klær til moren Dette gjorde henne bitter på moren.

Ettersom hun vokste opp, lærte hun matlagning, litt lesing og skriving, og fikk seg jobb som kokke på kjøkkenet på mølla i Souda. Mølla var viktig for samfunnet, og mange skip kom med korn, og dro igjen med mel. Dette skapte arbeid både i mølla og på havna. Her ble unge flotte Andonia kjent med en mye eldre mann Mihalis Verganelakis, som jobbet der som snekker. På denne tiden hadde storesøster Marika reist hjemmefra til Kavala for å gifte seg, og Irini ville gifte seg med sin kjæreste.



Mihalis var 40 år, og Andonia 21 år. De ble enige om å gifte seg, men hennes foreldre var i mot dette. Mihalis var ikke bare kommunist, men hadde også vært forlovet! Under krigen hadde han blitt arrestert av tyskerne og jobbet for dem som snekker. Han kunne snakke tysk, men dette gjorde det ikke lettere for paret. Dette var ikke bra og hennes foreldre nektet dem å gifte seg. Det endte med at hun ble gravid, og da «stjal han henne», som de sier her i landet. Det vil si at de giftet seg uten samtykke. Du kan lese om dem her:https://audoymyr.blogspot.com/2014/11/mine-svigerforeldres-historier.html

De giftet seg i 1956, og bodde på ett rom i Hania, der Mihalis kom fra. I mai 1957, ble lille Jorgos født. Familien til Mihalis bodde også i byen, og svigerinnen Dimitra, blandet seg inn i barneoppdragelsen. Hun tok den lille sønnen fra henne, og oppdro ham som sin egen! Hun eide et lite hus i den fattige bydelen Splantzia, og bodde der med sine aldrende foreldre( det huset vi bor i nå).

Dimitra var enslig og eldre enn broren og mente at hun hadde rett! Denne stakkars unge moren som hadde måttet flytte hjemmefra uten foreldrenes velsignelse, hadde født barnet uten støtte fra moren sin, ble nå overlatt til seg selv. De flyttet inn hos og Dimitra og svigerforeldrene, men ingen likte hverandre og det var hardt for unge Andonia.

 Andonia i midten bak, med svigerinner, svigerfar, barn og nevø. Dimitra med Jorgos til venstre.

Etter en stund fant Mihalis et hus å leie like ved, og de fikk datteren Katerina. Slik levde familien noen år, med Jorgos i huset med tante og bestemor, bestefaren døde, og resten av familien sammen.

Jorgos var muligens 5 år da han flyttet til foreldrene sine. Hele denne historien, denne harde starten på ekteskapet og morsrollen, ødela mye for Andonia. Hun følte seg overkjørt og sett ned på, og hadde aldri fått noe utdannelse selv. Svigerinnen var sydame, og hadde jobbet hele livet og var stolt av det. Det var tøffe tider, mye fattigdom og snekkerjobben til Mihalis var ikke så godt lønnet. Han likte å gå på kafenion og drikke litt med de andre mennene, og hun fikk en viss sum til husholdningen. Heldigvis kunne hun lage god mat, og det var hun veldig stolt av! Foreldrene kom av og til på besøk, men det var mest vanlig at familien tok bussen til Souda på søndager og besøkte søster Irini og foreldrene der. Dette var de gode stundene for Andonia.

Hun følte seg alltid underlegen i mannens familie, og kriget mot Dimitra og hennes tak på sønnen. Det var hun som var moren hans! Dimitra kunne ikke engang lage mat!!

Hun kom aldri lenger enn til Souda, og en gang til Aten med båten for en strumaoperasjon. Ellers dro hun aldri noe sted. Mihalis hadde motorsykkel og kjørte jo frem og tilbake Souda-Hania hver dag, på søndagene ville han ingen steder!

Etter hvert ble Jorgos sendt til Aten for å gå på skole for å lære om kjøleskapsreparasjoner! Han ble borte et års tid, og datteren Katerina ble gravid med en nabogutt, Spiros og de giftet seg.

På denne tiden hadde Mihalis spart penger til en leilighet, og tok lån i banken da han fant en nybygget leilighet i en blokk. De kjøpte den, og tanken var at Katerina skulle ha den når foreldrene døde. Her bodde de med Katerina da Spiros var i det militære, med lille Mimi, barnebarnet. Senere flyttet Katerina og Spiros, men Mimi ble igjen. Hun var hos foreldrene i helgene. Jorgos flyttet inn og ut over flere år, og på slutten av 80 tallet hadde han flyttet hjem etter mange år i Aten hvor han gikk på brannmannskole og et par år hvor han bodde sammen med en amerikansk kjæreste, Mihalis var syk og gammel og Mimi bodde der enda.

Så kom jeg og Stine inn i bildet rett før svigerfar døde. Andonia var sliten, det tok på å bo sammen med en syk mann, et barnebarn og en sønn som var brannmann og jobbet skift, i en trang liten leilighet.

Hun ble nervøs av å bo i blokk, det var så mye bråk og uro og hun følte seg alltid sliten. Den trange balkongen hjalp ikke stort heller.

Mihalis ville ikke høre snakk om en norsk kjæreste med et barn, sønnen fikk finne seg en lokal dame! Selv sa hun ingenting. Da jeg traff henne første gang, var hun i midten av 50 årene, tykk, sliten og oppjaget. Men hun tok vel i mot oss. Vi ble en del av hennes familie, både Stine og jeg, og hun var glad i familien min.

Selv om hun ikke kunne snakke med foreldrene mine, eller søstrene mine, satte de de stor pris på hverandre og når de var på besøk, var hun blid og glad. Hun støttet meg og forsto meg, en ensom kvinne blant fremmede, det hadde hun selv opplevd.

Mihalis døde etter en tids sykdom, og hun ble enke, bare 56 år. Jorgos hadde flyttet sammen med oss, og Katerina ville overta leiligheten som jo var hennes! Her startet et stygt kapittel i hennes liv. De unge flyttet inn, men det gikk ikke bra, og hun flyttet selv ut av leiligheten. Så fulgte flere år hvor hun flyttet fra et lite dårlig hus til et annet. Hun sa alltid at hun ønsket å dø.

Min svigermor forsøkte å ta livet av seg to ganger, Siste gangen ble hun lagt inn på det psykiatriske sykehuset. Da Jorgos førstefødte kom til verden, var hun innlagt. Jeg husker de tragiske besøkene der, hun passet ikke inn, hun ville ut. Jorgos fikk henne skrevet ut, og hun kom til oss, og fikk holde lille Michelle. Hun var så rørt over denne lille nye som hadde fått navn etter hennes kjære Mihalis, hun kalte Michelle, Mihaliå.

 Så fikk hun leie det huset hele familien hadde bodd i ved kirken i Splantzia, og slo seg mer til ro. Hun godtok min datter som et barnebarn, men kjente farforeldrene hennes, og ville ikke ta farmors plass.Det kom flere barnebarn, lille Rafaella og endelig en ny Andonia, som vi kalte opp etter henne, men bare kaller Tonia. Hun laget mat til oss flere ganger i uken. Vi spiste hos henne nesten hver søndag, og hun hadde det bedre. Men all den uretten hun hadde opplevd, kunne hun aldri glemme. Hun var ikke en positiv person, hadde vansker med å hjelpe seg selv ut av problemer.


fra barnedåpen til lille Tonia. Stine, Rafaella, Spiros og svigermor
farmor har med mat til oss,

















For å holde seg i aktivitet, jobbet hun frivillig i den store flotte kirken Agios Nikolaos, der hun og Mihalis alltid hadde gått. Jorgos hadde vært hjelpegutt, og hun hadde godt forhold til presten, Manolis. Her vasket hun og fjernet lys hver dag. Når barnebarna kom i kirken med skolen, var alltid bestemor der.

Så kom brystkreften og da ga hun opp. Hun nektet å høre på legen og ville ikke ha behandling. Jeg vil bare til Mihalis på kirkegården pleide hun å si til meg. Til slutt gikk hun med på behandling, bare fordi barna maste på henne.

siste bilde av henne utenfor huset,

Hun fikk bo i huset der svigerinnen hadde hatt sønnen hennes boende, siden Jorgos arvet det og det sto tomt. Hun døde der, eller her kan vi si, siden vi bor her nå.

Andonia visste at hun skulle dø, hun sa til presten at hun skulle dø på lørdag. Hun hadde lagt klart klær til begravelsen, og gledet seg til å komme til himmelen og treffe Mihalis og mor og far sa hun!

Lørdag formiddag, var jeg innom og da var Katerina og Mimi her og skulle gi henne mat. Så skulle jeg komme tilbake senere. Vi delte på å være hos henne. Hun hadde tatt strålebehandling i Iraklio og var helt utslitt. Hun døde i armene til sin datter, lørdag som hun hadde sagt!

Vi sørget over henne, vi minnes henne med sorg og savner henne enda, men vi vet hun ønsket å dø. Hun var 72 år og hadde hele livet levd med et mørke inni seg. Ingen kunne fylle dette mørke med nok lys. To barn, svigersønn, svigerdatter, min datter Stine og fire barnebarn til tross. Det var tøft å vite, vanskelig å forstå at vi ikke var nok for henne.


Kommentarer

  1. For en trist historie. Min greske svigermor hadde også et tøft liv, og om det har jeg skrevet bok. Min debutroman. med bilder fra hennes liv. Nei, de hadde ikke noe lett liv, stakkars.

    SvarSlett
  2. Den har jeg lest, da tenkte jeg på min svigermor.

    SvarSlett
  3. En ægte græsk historie, ikke et nemt liv, men sådan var det vel dengang.
    Vi tror vi har det hårdt i dag, men livet var bare hårdt dengang, ikke bare i Grækenland men også i Norge og Danmark.

    SvarSlett
  4. Vi som lever i coronatid skal ikke klage når vi får høre din svigermors historie. Takk for at du deler.❤

    SvarSlett
    Svar
    1. Alle har vel rett til å klage, takk for ros.

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Koronahverdag.

Nytt fra Kreta

Ukesrapport

En bytur i juni

Planer for sommeren 2021

Flere ferjeturer i Hellas.

Åpning av turismen 2021

Helg i Maleme

Feiringen av Kampen om Kreta

Øyhopping april og mai 1983