43 år på Kreta

 

I år er det 43 år siden jeg ankom øya med min da 2 1/2 år gamle datter Stine. Vi ankom en tidlig morgen i begynnelsen av februar i 1983. Da hadde vi reist i 10 dager gjennom Europa med tog og båt. Tidlig morgen i Iraklio steg vi av fergen og gikk bort til busstasjonen og første buss gikk til Sitia, så det ble Sitia! Vi ble 5 1/2 år i der, flotte år, en bra barndom for Stine. Denne byen hadde og har lite trafikk og et fint havneområde hvor vi tilbrakte mye tid. Stine hadde sine venner og jeg mine. Jeg traff ungdommer fra hele verden som var ute og reiste som meg, og unge som hadde slått seg ned i Sitia, enten av kjærlighet eller bare likte seg der. Noen kom og jobbet en periode og dro igjen, andre var etablerte der med familie etter hvert. Gode år, jeg elsket Sitia( det gjør jeg enda) men det ble for kjedelig der for meg og vi flyttet på oss igjen. Jeg hadde bestemt meg for Hania, som jeg fikk anbefalt av greske venner) og vi flyttet hit uten å kjenne noen her i byen. 

September 1988 kom vi til Hania. Stine begynte på skolen og fikk venner med en gang. Jeg kom i kontakt med en finsk mamma fra skolen til Stine, som fikk meg med på greskkurs. Der traff jeg andre og så var vi igang med et nytt liv i en ny by. Etter en stund ble jeg kjent med Jorgos og vi ble sammen i 1989. Vi flyttet sammen og lever sammen den dag i dag. Han en lokal brannmann og jeg en ung frigjort kvinne fra Norden. I vårt tilfelle har kjærlighet, respekt og felles politisk syn gjort at vi fremdeles holder sammen. I år fyller vi 69 og er lykkelige besteforeldre til lille Alex som vi er så heldige å passe tre ganger i uken. Vi har to flotte døtre sammen og nå lever vi som pensjonister i landsbyen Maleme med hunder og katter. Vi småkrangler som folk flest, men det er bare sunt. 

Den store forskjellen fra årene i Sitia og livet i Hania, var jo at der kjente jeg få skandinaver og fikk besøk om våren og høsten fra Norge. Vi var alltid i Norge i tre måneder hver sommer, men ellers hørte vi sjelden norsk. Jeg hadde jo ikke tilgang på norske aviser eller bøker, kunne ikke følge med på norsk kultur eller politikk. I Hania fikk vi mye mer besøk i og med at det er en flyplass her med direkte fly fra Norge. Dessuten traff jeg andre skandinaver og fikk brukt språket til annet enn å snakke med barna. I begynnelsen var overgangen stor for oss. Vi gikk nede i havna og hørte skandinaviske språk noe som var uvant for oss. I begynnelsen likte jeg det ikke, men det ble jo en vane å ikke være de eneste. Da barna ble store kom internettet inn i huset og så kunne jeg følge mer med på hva som skjedde i hjemlandet. Stine som hadde flyttet tilbake til Norge som 18 åring, kom hjem ett år og da hadde vi parabolantenne og så på NRK. Du verden for en forskjell for meg! Jeg vokste opp uten TV og på Kreta kjøpte jeg TV etter noen år, men så jo bare gresk TV. Nå fikk jeg fulgt litt med. Vi hadde en campingvogn i Risør og var i Norge omtrent en måned hver sommer da barna var små. Men så la de ned campingplassen og jentene ville ikke være så lenge i Norge på somrene lenger, men kontakten med Norge ble jo mye sterkere med Internett og så mange besøkende hjemmefra. 

Da hadde jeg flyttet fra Norge og ville være en fremmed og lære et nytt land å kjenne og et nytt språk. Det gjorde jeg jo også. Jeg lærte å elske dette nye landet og hadde lagt Norge bak meg, men besøkte det jo stadig. Jeg lærte meg å like gresk musikk, jeg kunne forstå sangene og vi hørte mye gresk rock hjemme hos oss. Vi så greske serier og barne-tv og jeg levde ganske isolert da de to yngste var små. Vi bodde langt utenfor byen og Jorgos jobbet skift og Stine var tenåring. Vi kunne heller ikke alltid reise til Norge om sommeren, økonomien var dårlig. Familien besøkte oss jo og venner kom.

Vi flyttet til sentrum da Tonia var 2 og det hjalp veldig. Det ble aktive år, men tre barn på forskjellige skoler, tennistrening for Tonia og full rulle for mamma. Vi dro på tennisturneringer rundt om på øya og i landet og det var gøy. Men dessverre måtte Tonia slutte på grunn av problemer med den ene ankelen.  Jeg deltok i foreldreforeninger og var med i en internasjonal protestantisk menighet i mange år. Senere ble det Amnesty International og korsang. Jeg sang i koret i mange år, til det ble nedlagt og jeg savner korsang! I Amnesty ble jeg leder og senere var jeg med i styret i Amnesty Hellas i 4 år. Da bodde Michelle i Aten hvor hun studerte og jeg bodde hos henne når jeg var på styremøter og arrangementer i Aten. Det var spennende år. Da jeg begynte å undervise ble det lite energi tilovers for Amnesty og jeg følte meg utbrent. Det tok på å lede en gruppe med frivillige som bare deltok når de gadd. Så jeg la Amnesty på hylla etter mange aktive år. 

Da barna flyttet hjemmefra startet jeg denne bloggen og begynte å skrive på norsk, det ble et helt nytt liv for meg. Byvandringer med skandinaver og senere norskundervisning for grekere, gjorde at jeg holdt språket ved like og fikk nye venner fra Gamlelandet. Da byvandringene sluttet, har det blitt mange fine turer her ute med kjente og ukjente nordmenn. Ja, livet byr på overraskelser, det gjelder bare å ta dem med godt mot når de kommer. Jeg har jo også jobbet som guide og får enda forespørsler, men nå er jeg gammel og blir fort sliten.

 Alle jentene flyttet til Norge og jeg har to barnebarn der, så jeg må jo reise hjem, selv om foreldrene er borte. I dag kan jeg sitte i huset mitt i landsbyen og se på norsk TV på laptopen min. Jeg hadde aldri kunnet forstille meg at livet skulle ble sånn de første årene her nede på østsiden av øya. Hver sving som livet har tatt har bydd på overraskelser og utfordringer og livet har forandret seg hele tiden. Jeg vet ikke hva fremtiden vil bringe, men jeg tror og håper på mange gode år her på øya og tar alle utfordringer på strak arm! Takk til alle dere som heier på meg, som leser bloggen, kommenterer, kommer med gode ønsker og oppfordringer. Jeg kommer ikke til å stoppe med det første. Om noen dager fyller jeg 69 og da jeg kom hit var jeg 25, nesten 26. Livet har rullet avgårde og jeg har fulgt med på alle svingene det har tatt, alle sorger og gleder, frustrasjoner og oppturer. Alle jeg har mistet, søster, foreldre, svigerforeldre, venner, de lever med meg, og hver sorg har gjort meg sterkere. Nå ser jeg fram til et liv som eldre, med mer ro, mindre plikter, mindre stress, men jeg vet at det blir tyngre med helseproblemer som kommer. Jeg er ved godt mot, lykkelig og tilfreds.