En Maria fra Kreta


Et annerledes innlegg i dag, et innlegg uten mange bilder, men jeg håper du vil like det. Jeg tenkte på tante Marika i natt, og bestemt meg for å dele disse tankene her. 
Min mann hadde fire tanter, en av dem het Maria, men ble kalt Marika. Vi kaller henne thia θεία Μαρίκα, tante Marika.
Souda 1941
Marika var eldste søsteren av tre, og det falt mye ansvar på henne . Min svigermor var hennes mellomste søster. De bodde i havnebyen Souda, der faren jobbet som havnearbeider, og moren var kokke på politiskolen, eller konstabelskolen som den het. Farens inntekt var svært varierende etter hvor mye arbeid det var å finne, og morens inntekt var viktig for den fattige familien. De tre jentene var født på 30 tallet og forholdene var vanskelige. Det ble ikke mye skolegang på søstrene, minst på den yngste, krigen ødela for det da skolen i Souda ble stengt. Under 2.verdenskrig var det  bombinger av havna, og familien flyttet opp i huler for å slippe unna. De flyttet politiskolen til nabobyen Rethimno, og alt personale flyttet med, og dermed moren deres også. De tre jentene ble igjen med faren, og det ble mye ansvar for Marika. Moren kom hjem i helger og ferier, men i hverdagen var jentene alene om å få mat på bordet og alt husarbeidet.
Marika ble etterhvert gammel nok til å gifte seg, men hun fant ingen passende mann. Nei, hun kom seg ikke hjemmefra, og da den yngste søsteren Irini  kom hjem med kjæreste, oppsto det problemer. Man giftet seg i riktig rekkefølge, først den eldste, og deretter de yngre søsknene. Dette følges selv i dag, i enkelte landsbyer og deler av landet. Var skulle de så gjøre med Marika? Det var vanlig med arrangerte bryllup, og noe sånt trengtes for denne selvstendige, driftige kvinnen. Hun var blitt 26, og det begynte å bli sent. En nabo hadde blitt kjent med en ung bonde som trengte en kone, han trengte en selvstendig sterk kone. Det var bare det at han bodde i den andre enden av landet! I nord, i en liten by ingen i Souda hadde hørt om. Hun hadde med bilde av ham, og snakket med varme om ham.
Så ble det bestemt at Marika skulle settes på båten og dra ut på den lange reisen til Elefteroupoli Ελευθερούπολη nord for Kavala Καβάλα ved fjellet Pangeo Παγγαίο. Familien vinket henne avgårde og de gråt alle. Det ble en lang reise, først med båten til Pireus og deretter med tog til Thessaloniki. Derfra måtte hun ta buss til Kavala hvor hun ble hentet av sin nye forlovede. Han het Manolis og var grei og hyggelig synes hun. Han tok henne med hjem, hjemmet var fattigslig med kuer som skulle melkes hver morgen, grytidlig litt høyt oppe i fjellsiden. Marika lærte fort det hun ikke allerede kunne, og tok overgangen fra havnebyen, med fiskere og skip, til fjellgården med dyr og kulde om vinteren. Barna kom rakst og bildene fra Kreta og familien ble blekere og blekere.
utsikt fra fjellet,
Jeg husker at hun kom til Kreta for å besøke søstrene en gang med mannen sin, Manolis. Svigermor snakket alltid om henne, og de ringte hverandre hele livet, men ingen dro fra Kreta på besøk. Søstrene fikk alle tre barn og familien vokste.  
Av og til dukket barna til Marika og Manolis opp, en fetter av Jorgos var her med et marineskip da han var i det militæret, og en kusine kom på ferie med mannen. 
Min svigermor fikk kreft i 2006 og drømte om å dra til Marika, hun lengtet så etter storesøsteren som hun ikke hadde sett på så lenge. De var i syttiårene, og hadde så mye å ta igjen. De var begge enker med barn og barnebarn de ikke kjente.
Det ble til at jeg og min mann dro. Manolis hadde da allerede vært enke i noen år. Hun tok i mot oss med åpne armer og mange tårer, og hun fikk oss til å føle oss hjemme. Jeg spurte, og hun fortalte om alle disse årene med ekstremt mye arbeid, og kulde. Om savn og lengsler etter foreldre og søsken. Nord og sør Hellas var så langt fra hverandre, hun hadde ikke råd eller ork til denne lange reisen. Man kan jo fly dit, sa barna hennes. Jeg orker ikke, svarte hun. 
Hun beskrev livet sitt, og snakket om mannen med varme i stemmen. Vi ble glade i hverandre etter hvert, han var snill og tok seg av oss alle på beste måte. Svigermoren hadde jeg  problemer med de første årene, men det gikk seg til etter hvert.
Da de trakk seg tilbake fra gårdsdriften og flyttet ned til byen så barna kunne gå på skole , ble livet lettere. Manolis bygget nytt hus med egne hender, der bodde hun fremdeles. Hun syntes tross alt at hun hadde vært heldig. Hun så lyst på livet, nøt de unge rundt seg og hadde en pensjon hun klarte seg med siden hun ikke hadde andre utgifter enn strøm og vann. Men hun gråt over søsteren med kreft, så på bildet av henne, tynn, blek og uten hår. Nei, dette var ikke hennes runde søster. 
Jeg vil så gjerne klemme henne en siste gang, sa hun.
Dessverre døde begge søstrene på Kreta uten at de noen gang så hverandre igjen, fikk gitt hverandre den siste klemmen. Vi begravde dem uten storesøster, hun lever enda så vidt vi vet.
Tøffe, varme Marika som tok den store sjansen og dro helt nord i landet med bare et fotografi. Hun hadde humor og mye kjærlighet, og jeg er glad jeg har truffet henne.


Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Koronahverdag.

Nytt fra Kreta

Ukesrapport

En bytur i juni

Planer for sommeren 2021

Flere ferjeturer i Hellas.

Åpning av turismen 2021

Helg i Maleme

Feiringen av Kampen om Kreta

Øyhopping april og mai 1983