Hverdagshistorier
Jeg tenkte å fortelle litt om hva som skjer i livet mitt, sånne hverdagshistorier.
En formiddag som jeg skulle til Agii Apostoli, tenkte jeg at jeg skulle dra innom legesenteret i Platanias, Vittorakis for å få resept på medisiner. Her i Hellas kan må be om å få resept bare hos en hvilken som helst lege og det er billigere enn et vanlig legebesøk. Jeg kom inn til en ung mann som fortalte meg at han studerer til å bli psykiater, men har ett år igjen og har sommerjobb hos Vittorakis. Han strevde fælt med å skrive ut denne resepten og brukte ekstra lang tid. Vanligvis går jeg til den legen jeg har brukt i alle år inne i byen, der kjenner legesekretæren til medisinene jeg bruker og gjør det fort og greit. Han skrev ut medisiner for 4 måneder, men sa til dem i resepsjonen at jeg hadde fått for 3 måneder, så ble det billigere for meg. Grei legestudent.
Jeg tok bussen til Agii Apostoli hvor jeg traff Hilde og Morten, var innom Lidl en tur før jeg tok bussen hjem til Maleme. Jeg hadde brettet reseptene i fire, fire A4 ark var det og hadde dem i vesken. Da jeg kom hjem var Jorgos hjemme, men dro til byen. På ettermiddagen skulle jeg gå på apoteket for å kjøpe medisinene, men kunne ikke finne reseptene!! Jeg lette og lette og tenkte: Nå har jeg klart å miste disse papirene!! Dumme meg, hvordan har jeg klart det og hvor? Jeg grublet og grublet. Så ringte jeg til busstasjonen, nei ingen hadde funnet reseptene mine. Da Jorgos kom hjem på kvelden fortalte jeg det til ham. Hvor dum går det an å bli, sa han. Så sa han plutselig: Kanskje jeg tok dem ved en feiltagelse? Tror du ikke han hadde tatt dem fra spisebordet, hvor jeg hadde lagt dem? Jeg hadde ikke mistet dem i det hele tatt, men hatt dem i vesken og lagt dem på bordet, bare at jeg ikke husker å ha lagt dem der. Så kan det gå når to gamlinger kamperer sammen!! Alt vel, de lå i vesken hans!!
Jeg kom meg på apoteket neste dag. Apropos apoteket vårt her i Maleme, det drives av mor og nå tar sønnen over. Han har kommet hjem etter 5 år i Aten for å ta over etter mor som etter hvert går av med pensjon. Han er ung og synes det er kjedelig å bo i Maleme hvor ingenting skjer om vinteren. Turismen liker han ikke, men vil ha en mer levende landsby også for de yngre. Jeg forstår ham, men selv er det nettopp freden her ute som jeg liker som pensjonist. Faren i familien har vært jordbruker hele livet og er nå pensjonist. De har lært han opp til å sette sprøyter på kundene som trenger det. Jeg har i 4 måneder nå gått til apoteket hver onsdag og fått sprøyte av faren! Dette er en kur mot betennelsene i hendene mine. Heldigvis har det hjulpet. Vi hadde avtalt tid på dagen så han kunne være på apoteket når jeg kom. Det gikk fint hver onsdag, men så en gang var han ikke der. På onsdager stenger de 14.00 og åpner ikke igjen. Ikke noe problem så kona, vi ringer ham, han er i byen, så kommer han innom deg og setter sprøyten! Og det gjorde han, han kom og satte sprøyten i gården vår. Snakk om service! Det er ikke alle apotek som setter sprøyter.
Katten vår Petter er mye bedre og har etter 14 dager inne nesten helt urørlig, beveget seg ut i gården og der ligger han for det meste stille, men kan bevege seg litt rundt. Han drar litt på benet, haltende kommer han seg fram og har begynt å spise igjen. han er veldig tynn, men det går framover og nå tror vi at han kommer til å klare seg fint. Vi har vært veldig bekymret for ham.
Petter og Jorgos i gården, |
Lille Alex er veldig opptatt av hundene og kattene våre og generelt opptatt av dyr. Han sier titi for katt og kuki, (Cookie) om hunder. Jeg hentet ham på busstasjonen på torsdag og vi tok bussen helt ut til Kolimbari for å være litt på stranda der. Han sovnet på bussen og våknet på stranda. Kuki, papous, Han maste og jeg skjønte at han ville hjem til Uglehuset, ble jo snytt. Han var jo på vei til hundene og morfar og endte opp et annet sted! Han gikk bort til et engelsk eldre par som satt ved siden av oss på solsengene. Ja, sa han med hodet på skakke. Han sier hei, forklarte jeg dem. Han pratet i vei på sitt eget språk og sa kuki inni mellom. jeg måtte jo forklare dem at han snakket om hunden min, han ville ikke ha kjeks!! De trodde han ville han cookies. De smilte og lo og han prøvde solbrillene deres og tøyset med dem.
I morges var jeg med på Platanias Run. I år var det på 5 km fra Drakiana til torget i Platanias, med en liten ekstra runde før Platanias. Det var 350 med og vi ble kjørt med buss eller det lille toget til startpunktet ved tavernaen i Drakiana. Jeg løp nesten hele veien og er fornøyd! Da jeg satt på torget etterpå, kom det en norsk dame bort og pratet til meg. Hun het Linda og leste bloggen, det var så hyggelig!!
før start, |
Kommentarer
Legg inn en kommentar