Imbrosravinen med Anne-Lise og Tore

Mandag var en deilig dag og jeg var så heldig å få være med på nok en tur i Imbrosravinen. Anne-Lise og Tore spurte meg om jeg ville være med dem som guide på denne mandagen. De hadde leid bil og kom innom Maleme og hentet meg på morgenen. De bor i Gerani Γεράνι mens de er her, så det var jo veldig greit.

Turen opp til Imbros Ίμβρος gikk fint og vi startet turen i fin temperatur og med vind der oppe. Det er 

tre parkeringsplasser og det lønner seg å stoppe ved den siste, der ravinen starter. Inngangspenger er 5 euro i 2025.

  

Det var en del folk i ravinen, men ikke plagsomt mange. Vi møtte en god del som var på vei opp også, gjennom hele ravinen. Noen kommer med små grupper og blir hentet ved enden av ravinen, andre kjører ned til enden og går opp derfra. Noen går halve turen, snur og går ned igjen, dette gjelder også dem som parkerer oppe, noen går opp igjen. 

Det er behagelig å gå raviner, siden de gir så mye skygge. Bare mot slutten når ravinen åpner seg, blir det varmt å gå. Naturen er flott, selv om jeg har gått den mange ganger, så er det like spesielt hver gang. Vi beundret de flotte gamle sypressene og andre eldgamle trær, møtte noen geiter og hørte vinden suse i trærne. Underveis stoppet vi opp og så oppover fjellsidene. Ravinen er 8 km lang og er forholdsvis lett å gå, men gode sko og staver er en fordel.

Da vi kom ned etter omtrent 2 1/2 time, satte jeg og Anne-Lise oss og ventet på kafeen ved enden, mens Tore ble med minibussen (tar 20 pers), som kjørte han opp til parkeringen for 5 euro. Heldigvis har de organisert seg bedre nå og har to minibusser og en taxi der. Før satt man på lasteplanet på en pickup, ikke lovlig og ikke behagelig oppover de svingene. 

Tore kjørte ned igjen og plukket oss opp ved veien, så tok vi turen bort til Fangokastello Φραγκοκάστελλο hvor vi fikk et forfriskende bad i det kjølige og krystallklare vannet.

Så var vi inne og kikket på festningen fra venetianernes tid i Middelalderen. Den er renovert og er et flott byggverk. Ottomanene tok over etter 1668 og det ble utkjempet frihetskamper der. Det var en stor kamp med mange døde 17. mai 1828 kom Hatzi Mihalis Giannaris Χατζί Μιχάλης Γιάνναρης med en hær på 700 til festningen. De tapte kampen. De sies i Hellas at hvis du overnatter der ute natten til den 17. mai, kan du se dem komme ridende. Dette fenomenet kalles drosoulites δροσουλίτες . 

Vi kjørte samme vei tilbake og stoppet for å spise oppe på hovedveien før svingene starter. Vi bestilte lammekjøtt tilberedt på lokalt vis og kalles tsigariatå τσιγαριαστό. Det var kjempegodt.

Så kjørte vi oppover og oppover med flott utsikt og mange svinger. Tore hadde jo kjørt både opp og ned tidligere. 

Vi stoppet i landsbyen Ammoudari Αμμουδάρι opp på Askifou Ασκίφου platået, men det blåste så kaldt at vi dro videre til Panorama tavernaen hvor vi spiste is og drakk kaffe og te med utsikt til platået. Det blåste kraftig, men vi satt jo i sola på verandaen. 

På veien hjem ble vi sittende lenge i kø. Veldig uvanlig dette og vi tenkte at det måtte ha vært en ulykke. Jeg åpnet telefonen og leste om ulykken. Etter hvert løste trafikken seg opp og så gikk det greit. Vi var hjemme i åtte tiden. 

I dag har jeg kjent det litt i lårene, en deilig følelse. Stor takk til Tore og Anne-Lise!!