Noen tanker om kirke og religion
Det er ikke naturlig for meg å kysse ikonene, eller kysse prestens hånd og kalle ham pater, selv etter nesten 40 år her på øya.. Barnelæren sitter for dypt i. Men jeg godtar at andre gjør det, jeg respekterer min manns tro, selv om jeg ikke kan forstå eller være med på alt.
Noen tror på Budda, noen på Muhammed, noen på Gud, noen både på Gud , Maria og Jesus, og noen altså også på forskjellige helgner også. Dessuten er det forskjellige helgener i den katolske kirken og i de forskjellige grenene av den ortodokse kirken.
Vi vokser opp i et samfunn med eller uten religion, men i de fleste samfunn tror man på noe som er større enn oss. I Norge i dag er mange ateister eller humanetikere , det finnes selv sagt også ateister i Hellas også, men de er foreløpig i mindretall.
Det som gjør religion til å så vanskelig tema, som fører til kriger og splittelser, er at man tror man har rett 100%.
Selv er jeg vokst opp i et hjem med en misjonær, min mor hadde vært misjonær i Kina før hun ble gift, og vi hørte til Norsk Misjonselskap, NMS og gikk der som barn og unge. Vi lærte at vi må dele på vår tro, og frelse andre. Min far sto i Den Evangeliske Lutherske Frikirke og var vel ikke 100% enig i alt dette. Vi ble døpt i Frikirken alle tre døtrene.
Vi hadde ett ben i Frikirken, ett ben i statskirken og NMS. Vi lærte å tenke selv, men noen konflikt i tro var det ikke hjemme hos oss.
Så flyttet jeg til en liten Sørlandsby, Risør, med en protestantsk kirke-bedehus på hvert hjørne, Frikirken, Risør kirke, Baptistene, Metodistene, Frelsesarmeen, Rikets sal (Jehovas Vitner), og bedehuset. Jeg gikk i Frikirken siden mine søstre og øvrig familie gikk der.
Jeg fikk lille Stine i 1980, og diskusjonen om hvor hun skulle døpes gikk varmt. Jeg ville helst ikke døpe henne, pappa Odd og hans foreldre ville ha statskirkedåp og mor fikk ordnet det i Røa kirke i Oslo, der jeg hadde trått mine barnesko. Far ville ikke at hun skulle døpes i Frikirken, hverken i Risør eller i Oslo, siden vi var ugifte. Det ble rabalder da kirketjeneren ikke ville at Odd skulle komme opp til døpefonten. Da ble mor sinna! Så ble det barnedåp i Røa kirke, med alle ved døpefonten. Jeg var ung og sint på alle moralistene i kirken som fordømte oss fordi vi ikke hadde giftet oss. Men vi sto jo for det vi gjorde, i stedet for å " måtte" gifte oss!
Jeg ville at Stine selv skulle få bestemme når hun ble eldre, men,men, hun ble statskirkemedlem ved dåpen.
Senere flyttet jeg til Hellas og her på Kreta var det kirker overalt, men bare gresk ortodokse i Sitia der vi bodde. Jeg undret meg over denne for meg ukjente kirken og ble ikke riktig klok på den heller. Stine ble involvert på førskolen og på skolen og jeg stilte meg bare spørrende.
Etter at vi flyttet til Hania i 89, ble jeg jo direkte involvert ved at jeg både giftet meg og døpte mitt nye barn i den gresk ortodokse kirken. Heldigvis måtte man ikke konvertere til ortodoks tro for å få gifte seg i 1991. Så lenge en var ortodoks gikk det bra. Lille Antonia ble også døpt etter alle greske dåpsregler, men jeg var fremdeles ikke helt enig.
Jeg ble engasjert i den greske protestantiske kirken i Hania, ( den ligger ved Dikastiria)den frie evangeliske , da de hadde en engelsk del i mange år. De er ekstremt strenge i den greske kirken der, og har voksendåp. Jeg følte meg som i Frikirken i Risør på 80 tallet, kritistert og dømt for å være for frigjort og ikke følge reglene.
Jeg tok de yngste med i den engelske kirken hver søndag helt til den menigheten ble lagt ned, jeg ledet selv møtene i ett års tid!
Jeg har tatt med meg barnetroen, Jesu lære om å elske sin neste, ikke dømme, å leve enkelt og dele med andre.
Det er få ikke- ortodokse trossamfunn i Hellas, da den ortodokse kirken styrer alt. I Hania har vi et par protestanstiske kirkesamfunn, Frikirken, Pinsevenner og Jehovas Vitner, en syngoge og katolsk kirke. Mange muslimer møtes, men uten å ha et lokale. Veldig komplisert å få tillatelse til å starte opp, enten det er synagoge, tempel, moske, eller en annen kristen kirke.
Men grekerne åpner ortokse kirker over alt! Over hele verden!
Hvem har rett? Hvem er retttroende?
Jeg synes selv at det er trist at kirkene er splittet, Jesus prekte om kjærlighet og toleranse, men den kristne kirken er splittet i alle salgs retninger og kirkesamfunn, som krangler og er uenige. Jeg forstår det ikke!
Det startet jo med at vår del av verden ble kristnet etter at apostlene begynte sin misjonsreise de første årene av vår tidsregning. De kom til Lille Asia i dagens Tyrkia, og fortalte om Jesus. Her startet de første menighetene opp, og de første martyrene ble drept, senere helgner. Det var stor uvilje mot den nye religionen, man trodde jo på de tolv gudene fra Olympus! Dette ble det Bysantinske riket, som etterhvert ble kristent og herfra kom den bysantinske kirken, dagens ortokse.
Den første kristne kirke ble grunnlagt på Det gamle testamentet, og de samlet brev og skrifter og laget det nye.
Senere i 1054, ble kirken splittet i den katolske og den ortodokse kirken. Norge var jo først katolsk etter at man ble påtvunget den nye rette tro og måtte med sverd gi avkall på Åsatoren.
Så kom Luther og skapte den protestantiske kirken i 1521 som også Norge så ble en del av! Det startet med en kirke, og etter 1521 var det altså hele tre retninger. Hvor tilfeldig er det ikke at vi Norge ble protestanter? Eller at jeg ble døpt inn i Frikirken? Jeg kunne jo likegodt ha trodd på Odin og Tor, eller vært katolikk.
Det var stor diskusjon om hvilke skrifter som skulle med og hvilke ikke i den første kirken, diskusjonen pågikk i hundrevis av år og Luther fjernet en del av dem, Dette gjør at vi i den protestantiske kirken ikke har med så mange og ikke tror på Maria på samme måte eller tillegger henne så mye kraft. Luther fjernet de apokrypte skriftene fra vår bibel. Helt tilfeldig hvem som bestemte hva vi skulle lese og tro på.
Mange har konvertert til andre religioner, kirkeretninger eller bare skiftet menighet. Det er aldri lett, og det følger mange konflikter med, siden vi alle påstår at vi er rett-troende.
I Hellas har religionen skiftet ofte, etter de som styrte landet, men etter Bysantin og dens ortodokse kirke, er det den som har vært sterkest og hold ut etter århundrer med arabisk, katolsk og muslimsk herredømme.
Splittelsen mellom katolikkene og de ortodokse, ortodoks betyr jo rett-troende, er dyp og det virker som en forsoning er vanskelig. De ortodokse er delt opp i mindre kirker, de gresk ortodokse, kopterne, russisk ortodokse, osv. Også den katolske kirken er splittet! Utrolig at man ikke heller kan følge Jesu ord og levemåte hvis man skal være kristen?
Jeg vet ikke, men dette er jo så langt fra det en tro, en kirke og en religion skulle være, eller tar jeg helt feil?
Huff, det er så mye menneskeskapt som ødelegger i Guds navn. Utallige kriger, korstog, splittelser og fordømmelser. Alt fra de store religionene, til alle kirkesamfunn i en liten norsk by.
Vi som protestanter kan ikke ta i mot nattverd, eller gifte oss hvis begge er protestanter, i den ortodokse kirken. I Norge går jeg gjerne i kirken, enten det er Frikirken eller den norske kirke og jeg går inn i alle slags gudshus og kirker i Hellas. Jeg oppsøker den katolske her i Hania til jul, tror på Gud og Jesus men misliker moralisme og inntoleranse i religionens navn. Ingen burde heller gjøre utrett eller undertrykke i religionens navn.
Ja, ja, jeg tenker mange flere tanker, men dette får holde, ellers blir du svimmel.
Vi TROR på noe, vi VET ikke. Vi må være mer åpne for andre religioner enten det er muslim, hindu, buddisme, andre trosretninger og ateisme. Jeg kan ikke selv tro på eller forstå alle andre trosretninger, men må akseptere andres rett til å tro på noen annet enn meg.
Jeg tror på Gud som sagt, men jeg tror ikke på kirker og prester dessverre. Tro er personlig og bør respekteres mener jeg.
Kommentarer
Legg inn en kommentar