Rapport fra siste uke

 

Hei igjen, litt nytt herfra er vel på tide. Jordskjelvene fortsetter og den mindre øya Amorgos har nå også blitt erklært under unntakstilstand. Skolene er stengt og folk oppfordres til å holde seg hjemme. Det er klart at man blir redd når det er jordskjelv hele tiden. Foreløpig er det ingenting som tyder på at det blir et stort jordskjelv eller noen tsunami som truer Kreta. De lærde strides enda, men det har roet seg betraktelig ettersom tiden går med alle disse katastrofeteoriene.

Nå er vi midt i februar og så langt har det vært en vinter som den bør være, litt kjølig med mye regn. Det regner ikke hele dagene, men det er veldig usikkert vær. Plutselig kommer det en regnskur, så skinner sola igjen. Naturen  liker dette været og det samles opp vann til det tørre halvåret som ligger foran oss. Det trengs enda mye regn og snø, før reservoarene fylles opp etter mangelen på vann som vi hadde i 2024. Nå ligger fjellene der som en kritthvit rekke. De fleste dagene er fjellene dekket av skyer, men av og til får vi et glimt av dem, snøkledde. 

Noem bilder fra Omalos, lånt fra lokalavisen:

Endelig har vinden fra nord lagt seg og temperaturen har steget. I dag var det oppe i 15 her hos oss. I går var en trist dag. Vår gamle katt Boubouka som ville ha fylt 17 år i vår fikk en svulst i haken og den bare vokste. Dyrlegen kunne ingenting gjøre, men Jorgos og Michelle syntes ikke at avlivning var en god ide, men jeg så hvordan svulsten bare vokste. Så ble hun tynnere og fikk dårlig pels. Jeg ringte til dyrlegen og avtalte tid for avlivning. Michelle kjørte meg til dyrlegen, men hun var ikke enig og veldig trist. Det er jo hun som har passet henne og de andre to kattene i byen det siste året. Boubouka har jo vært en del av familien vår hele hennes ungdom. Maria dyrlegen vi bruker har kjent Boubouka hele hennes liv, vaksinert henne og fulgt opp. Hun sa bare: Det var på tide! Helt riktig avgjørelse du tok. Det hjalp for jeg følte at de andre syntes jeg bare ville bli kvitt henne, men jeg ville bare hennes beste. Hun ville ha lidd veldig utover og bare blitt dårligere. Hun var så rolig og malte fornøyd da hun fikk beroligende sprøyte. Hun sovnet og fikk så slippe mer sykdom. Det gikk veldig fort og jeg holdt henne hele tiden og snakket til henne. Jorgos og Michelle forsto når de hørte hva Maria hadde sagt og har tilgitt meg. I min familie er det alltid jeg som må ta disse avgjørelsene og det har blitt en del etter hvert som dyrene våre blir gamle og syke. Nå er det bare William igjen av de gamle, 17 år han også. Ellers er det jo bare unge friske hunder og katter igjen. Vi som elsker dyr og har disse skapningene i våre liv, må jo godta at de lever kortere enn oss og vi må lære oss til å ta farvel når den tiden kommer. Det er ikke lett. Når de der i mot dør unge og friske, er det tøffere. Jeg kan enda føle sorg over Choco som brått ble revet fra meg og døde foran meg, bare 7 måneder gammel. Så, ja jeg er litt trist i dag, som seg hør og bør. Bilder fra Bouboukas liv i Splantzia med hunder og katter. Hundene er alle borte nå, som vår kjære katt:

I morgen kommer lille Alex for å overnatte hos oss, vi gleder oss. Han var jo her på tirsdag også, som vanlig. Enda går han ikke, men krabber i superfart og kan stå uten støtte. Han er blid og glad og har åtte tenner.

Nede ved stranda der hotellene ligger, er det litt aktivitet. Det er litt vedlikehold på gang og noe nytt bygges. Foreløpig er det andre hunder og deres eiere og turgåere som ferdes langs stranda på strandpromenaden. Enn så lenge er det vår promenade og vår strand. Vi ser fjellene, byen der inne og halvøya som stikker ut ved Kolimbari. 

Vi går på våre daglige turer i det grønne og en orkide har kommet opp mellom oliventrærne.

Καλό Σαββατοκύριακο. God helg fra oss her nede.