Tante Irini

 

Souda i 1941.

                                                             

Jeg har skrevet om en av Jorgos sine tanter før, Marika.https://audoymyr.blogspot.com/2020/01/en-maria-fra-kreta.html 

I dag vil jeg fortelle om den yngste søsteren, Irini.

Gresk historie er spennende fra Minoerne, det antikke Hellas, romertiden, bysantinsk historie, venetiansk, ottomansk og så videre. Fra nyere gresk historie hører vi om 2.verdenskrig og militærjuntaen.

Nyere gresk historie handler også om menneskene som opplevde den. Irini ble født på 30-tallet i den fattige fiskelandsbyen Souda havnebyen til Hania. Her lå den stor mølle og båtene fra fastlandet la til der. Dessuten kom det båter med korn til møllen. Familien Rodaraki var fattige, de hadde tre døtre, Marika, Andonia og Irini. Faren var havnearbeider og moren jobbet som kokke på konstabelskolen. De bodde i nedre Souda, like ved sjøen og familien klarte seg sånn tålig bra. Huset de bodde i var bygget rundt en gårdsplass, med utedo og kjøkken i den ene enden, og stue og annenetasje med noen soverom i den andre enden. Det var kaldt og måtte gå ut og over gårdsplassen når en skulle på do eller til og fra kjøkkenet på kalde og våte dager. Huset lå forholdsvis lavt, ved en bekk og det var mye fukt.

Jentene begynte på skolen, men så kom 2. verdenskrig og familien flyttet, som så mange andre i Souda, opp i høyden i redsel for bombingene. Souda ble bombet og både britiske og tyske krigsskip lå der under krigen. Tyskeren fikk jaget vekk britene, og inntok øya i mai og juni 1941 under Kampen om Kreta. Familien  Rodaraki bodde først hos slektninger i Tsikalaria rett ovenfor Souda, men så flyttet de lenger opp i huler. Naturligvis  var barna  redde, men de synes ikke de unge tyske soldatene som gikk rundt i gatene i Tsikalaria, var så skumle, det var mest bombeflyene de alltid var redde for.

Krigen satte sine spor i disse unge jentene, og da de omsider flyttet hjem igjen til huset sitt, var de slitne og usikre på framtida.

Moren i familien flyttet med skolen hun jobbet som kokke på da den ble flyttet til nabobyen Rethimno. Hjemme overtok søstrene matlagningen og holdt huset i orden. Storesøster Marika hadde ikke funnet seg noen mann, men Irini forelsket seg i en av naboguttene, fiskeren Spiros. Det var vanlig at søsken giftet seg etter alder, og det ble vanskelig for det unge paret å vente på at Marika skulle gifte seg. Hun fant ikke noen passende mann og det drøyde! Til slutt reiste Marika av sted med fergen til fastlandet, og opp til Kavala i Nord-Hellas hvor hun skulle gifte seg med en mann hun bare hadde sett på et fotografi.

Så var det altså tid for det unge paret og gifte seg. Endelig! Storesøster Andonia hadde funnet seg en mye eldre mann som stakk av med henne, uten foreldrenes velsignelse! Stor ståhei i Souda og sinte foreldre, men alt var klart for Irini.

Det unge paret bodde hjemme hos Irini og etter hvert kom det små på løpende bånd:

 Vangelio, Hristodoula, Theodoris, Ilias, Nikos og Vassilis.

Dessverre levde ikke Ilias lenger enn til tolv år, han ble syk og døde og sorgen var stor i familien. Irini sørget over barnet, men hverdagen var full av gjøremål med både barn og foreldre i huset. Mormor hadde kommet hjem fra Rethimno og hjalp til med alt husarbeidet og barna.

 Slitsomt arbeid, tungvint og tungt å vaske for hånd og henge opp klær overalt rundt i gården. Huset var lite og enkelt, men de elsket gården og der var de så mye de kunne. Barna kunne løpe fritt rundt i gatene i nedre Souda og de gikk på skolen rett ved huset. Irini holdt seg hjemme og holdt hjemmet sammen. Søsteren  Andonia kom på besøk på søndagene med mann og barn etter hvert, og det var livlig rundt bordet! De tok bussen fra Hania for å besøke tante, og dette var den eneste gangen de kom seg ut av byen, stor stas for barna å treffe fettere og kusiner.


Så døde foreldrene, og Irinis familie hadde huset for seg selv. Spiros fisket så lenge han var arbeidsdyktig, drakk sin kaffe og tsikoudia på nabokafenion og var lite hjemme.

Under militærjuntaen fra 1967 til 1974, levde de rolig og stille, hadde stort frykt for juntaen, men gjorde ikke noe som kunne skaffe dem problemer. 

Etter hvert flyttet Vangelio til Tyskland med mannen sin, der ble hun og de fikk ingen barn. De var hjemme i sommerferien, og hadde beholdt barndomshjemmet hans i øvre Souda. Theodoris og Hristodoula, eller Hristina som hun ble kalt, giftet seg og fikk barn og trengte hjelp av mamma. De yngste guttene bodde enda hjemme da barnebarna begynte å fylle huset om dagene.

Det skjedde en gang i mellom at de opplevde flom under regnvær, de bodde jo rett ved en bekk, og huset lå lavere enn sjøen og det lå veldig utsatt. I det hele tatt var dette et stort problem i nedre Souda. Kommunen fikk omsider gjort noe, og plagene ble mindre heldigvis.

Så fikk den datteren til Theodoris leukemi og det var en vanskelig tid for hele familien. Heldigvis gikk det bra, og hun kom ut av det, frisk og glad. Det hadde satt en støkk i dem alle, som hadde Ilias i minne. Irini gråt og ba, og var så rørt og lykkelig over å ha henne i nærheten. Bortsett fra den eldste datteren, ble alle de andre boende rundt dem i Souda. To av sønnene ble snekkere og alle greide seg bra og hun var veldig stolt.

Jeg ble kjent med Irini på slutten av 80 tallet da jeg kom inn i familien. Vi besøkte dem ved karnevalstider når det var karnevalsopptog i Souda. Det gikk nesten forbi huset deres og vi kunne stå på fortauet og se på. Etterpå fikk vi mat hos Irini. Alltid like blid og varm, så ulik min svigermor Andonia som hadde et tungt sinn og var sjelden glad. Jeg fortsatte å besøke Irini med de yngste selv om Jorgos ikke alltid ble med. Han var jo brannmann og jobbet ofte i helgene.

De hadde fått WC, vaskemaskin og elektrisk komfyr, men ellers var huset like primitivt som alltid. Gården var som alltid det viktigste området i huset, og det var alltid plass til en til rundt bordet. Etter hvert som hun ble eldre, ble hun merkbart sliten. Innen yngste sønnen fikk barn, som han naturligvis leverte hos mamma, var hun nokså utslitt. Nikos så det kanskje ikke, ingen spurte henne om hun orket, så hun holdt ut. Jeg elsker dem jo alle sammen, sa hun til meg når jeg spurte henne om hun ikke synes det ble litt mye. Barnebarna var alltid velkomne og hun laget mat ustanselig.

Så ble det bestemt at Nikos skulle overta huset, rive det og bygge et nytt, høyere opp i luften, langt vekk fra brunt flomvann. Irini og Spiros var blitt gamle og ble flyttet til et nabohus. Spiros døde først og Irini ble dement. Jeg husker at hun ikke forsto noe da vi begravet hennes søster. Hva gjør vi her? Hvor er søsteren min?

I hennes begravelse var hele klanen samlet, alle barna og barnebarna og det var mye gråting, men også lettelse. Hun hadde vært dårlig og dement og veldig deprimert etter at ungdomskjæresten, mannen til alle hennes barn, mannen i hennes liv ble borte. Irini hadde levd et helt liv i kjøkkentjeneste og som mor og bestemor. Jeg husker henne som et varmt og inkluderende menneske, alt annet enn selvopptatt. Selv om hun knapt var utenfor huset, eller hadde sine egne venninner utenfor huset, var hun aldri ensom.

Kommentarer

  1. Flott å lese om hvordan livet var for mange på Kreta tilbake i tid. Takk for at du deler 👍

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for positiv tilbakemelding!!

      Slett
  2. Tak for en dejlig og (oplysende) historie om et fuldt levet liv
    God jul til dig og dine fra et snart lukket Danmark

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Koronahverdag.

Nytt fra Kreta

Ukesrapport

En bytur i juni

Planer for sommeren 2021

Helg i Maleme

Flere ferjeturer i Hellas.

Feiringen av Kampen om Kreta

Åpning av turismen 2021

Øyhopping april og mai 1983