En fin helg med Ahmed og Fatema

 

Vi har hatt besøk av ungdommene Fatema og Ahmed igjen denne helgen. De kom på fredag med buss fra Iraklio og ble til søndag. Jeg har skrevet om dette søskenparet før, du finner innlegget her:https://audoymyr.blogspot.com/2020/06/ahmed-og-fatema.html

Familien som har fire barn, kommer fra Afghanistan og flyktet til Norge da barna var små. De levde i trygge kår i Hallingdal til de brått ble kastet ut av Norge. Så bodde de noen år i Afghanistan og Iran, før de flyktet videre til Tyrkia. Den eldste broren dro alene før de andre, var innom Moria i 2015, og er nå i Sverige, og den yngste ble født i tiden etter at de hadde flyktet igjen fra hjemlandet. 

De fem kom seg altså også til Tyrkia og endte opp i Moria, men ikke før i år. De ble plukket ut til å flyttes ut som familie, og kom til en mindre midlertidig leir, PIKPA. Der hadde de det forholdsvis bra.

Nå har de blitt plassert på Kreta og deres største problem etter usikkerheten om framtida, er at de kjeder seg og er deprimerte.

Men nå har de eldste begynt på gresk skole, og minstemann i barnehage, så da blir det nok bedre. Ahmed har dessuten funnet et fotballag som lar han trene med dem gratis. Han er nok best fornøyd med livet og er en høflig, rolig gutt. Han har et stort hjerte for dyr, og de elsker ham. Sist gang de var her, var det kattene han ble venner med, nå var det Dexter.

Fatema vil helst ikke være med på bilder, så det blir Dexter Jack og Ahmed.

Vi dro ut til Maleme etter å ha handlet inn litt klær til skole og barnehage, og de nøt det.

Det som slår meg er hvor takknemlige, og høflige de er, rolige og reflekterte. De drømmer bare om en ting: Å få lov til å komme tilbake til Norge! Det kan virke umulig akkurat nå, men jeg er sikker på at de klarer det en dag. De er jo asylsøkere nå, men kan ikke reise hvor de vil, eller bestemme noe selv. Broren i Sverige kan de ikke treffe, han har ikke pass og må vente mange år enda. De har ikke truffet hverandre siden 2014.

Moren, som jeg jo aldri har truffet, sover dårlig og engster seg for alle fire barna, særlig den eldste, selv om de nå er trygge.

De snakker norsk sammen, det er jo deres språk, og har ikke gått på skole siden de reiste fra Hallingdal. Men nå må de lære gresk, og det blir bra for dem å ha noe å gjøre, lære språket, få venner og leve som ungdommer flest.

Familien får 430 euro i måneden fra FNs flyktninghjelp, men trenger mer. Hvis noen ønsker å hjelpe, send meg en melding, så skal jeg sørge for at de får hjelpen.

Jeg tenker på hvor heldig jeg er som er fri og kan bestemme selv hvor jeg vil reise, kan treffe barna mine, har hus, mat, trygghet og penger nok. Det er faktisk ingen selvfølge!

Vi liker hverandre, de setter pris på å treffe gamle meg og vi prater om alt. Givende for alle parter. Håper vi kan treffes igjen om ikke så alt for lenge!