35 år på Kreta

middag på pensjonatet med Viktoria,
Ja, nå er det 35 år, siden den regnfulle triste dagen da jeg og min 2 år gamle datter ankom Iraklio. Vi hadde reist gjennom hele Europa med tog, og brukt 10 dager.
Første bussen fra busstasjonen denne grytidlige morgenen gikk til Sitia. Ok, Sitia. Jeg kjøpte billett, og vi fylte opp bagasjerommet på den grønne bussen som tok oss først til Agios Nikolaos og deretter til Sitia, med en orange Bergans sekk, og barnevogn. Vi fikk rom på et pensjonat hos trivelige Viktoria, som var som en bestemor for Stine. Vi elsket livet på pensjonatet. Jeg hadde planlagt en tre måneders opphold, og vi skulle hjem igjen i mai. På denne tiden hadde jeg fått enslig mors trygd, og skulle egentlig ikke forlate landet. min venninne Nina hadde fullmakt til å ta ut trygden, og sende den til meg i Sitia.
Viktoria med nevøens barn og Stine,

og amerikanske Bob,

Thanasis fra Aten og en turist fra Holland,

Stine 2 1/2 år,

pensjonatets hage,

Sine venter på mormor og morfar,

kjøkkenet,
Ingen nordmenn og bare noen få engelske damer, med greske kjærester, en kanadier, og noen amerikanere. Dette var Hellas i sin kamp om å reise seg igjen etter juntatiden og det var mye politikk overalt. Jeg husker 17. november og et lite demonstrasjonstog med skoleungdom. Det var 9 år siden opprøret mot juntaen. 8 år siden juntaen hadde falt. Sårene var enda åpne i lokalsamfunnet.
Det var tre kafeer som telte nede i havna. En for KKE, kommunistene, en for PASOK, sosialistene og en for ND, de konservative. vi utlendinger satte oss jo hvor vi ville, men noen gifte kvinner kunne ikke sitte på PASOK kafeen med oss hvis mannen var ND. Uskrevne regler selv sagt.
Flotte år, men vanskelig å forstå kulturen, politikken, historien og ikke minst språket!
I Risør gikk alle vi jentene toppløse i sjærgården og kvinner lå toppløse i parkene i hovedstaden. I Sitia gikk veien forbi stranda og der gikk eldre mennesker frem og tilbake til grønnsaksmarkene sine, toppløs der? Aldri! Litt respekt for de lokale måtte man vise. Jeg forandret meg på mange måter, for å passe inn, men det var helt ok.
Stine lærte både gresk, engelsk og tysk, mens jeg slet med gresken og turte ikke snakke, selv om jeg hadde privatundervisning. Jeg måtte ha hjelp av en gresk venn fra pensjonatet for kjøpe bringebærsyltetøy husker jeg.
på tur,
Langsomt kom jeg inn i alt, men sto allikevel utenfor siden jeg ikke hadde gresk kjæreste, ingen mann i det hele tatt. Jeg fikk venner for livet i Helen fra Sveits og Lotte fra Østeriket, fra tiden på pensjonatet. Les om dem i bloggen. Helen kommer på besøk i mai!
Etter 5 år, tok jeg Stine med til Hania og vi ankom september 1988. Hun startet opp i 3.klasse her, og fikk straks venner.
Livet i Hania passet meg mye bedre, mer kultur, folk, fjellene og alle strendene og landsbyene.
Jeg møtte Nana fra Dokka, og hun introduserte meg for brannmannen Jorgos!
Nana var forlover i bryllupet vårt i 1991, og vi er enda venner.
To døtre fikk vi sammen og vi lever alene nå etter at de tre døtrene flyttet til Norge på grunn av krisen.
Du kan lese om livet mitt i Sitia, om de første årene i Hania og om årene i Palama, hvis du søker i bloggen. Eller søker på Google med mitt navn, da kommer innleggene opp. Bryllup og familieliv osv.
Det tar tid å komme under overflaten av det greske samfunnet. Tar tid og mye lesning å forstå hvor mye gresk historie har betydd for dagens Hellas og dagens grekere. Musikken er så strek og levende. Folkemusikk og dans er en del av hverdag og fest, tradisjoner holdes i hevd og det er vanskelig å temme grekere til å følge EU regler.
Det er mer her en smilende kelnere, billige drinker, vakre strender og god mat. Mer en pakketurer og leiebiler.
Jeg har lært meg å elske tradisjonene, maten, kulturen, musikken, men ikke religionen. Jeg forstår ikke, men jeg respekterer at andre tror.
Jeg regner med å dø i dette landet, og bli gravlagt her. Jeg flytter aldri herfra, untatt hvis jeg må flykte. Jeg flytter aldri fra De Hvite Fjellene, fyret, havna, strendene, og min kjære mann.
Har det vært lett? Så langt i fra. Masse vanskeligheter underveis, språkproblemer, kulturkollisjoner, sykdom og død, men her er jeg, og her blir jeg.
Jeg har aldri angret på at jeg kom tilbake etter en sommer i Norge i 1983. Stine ville hjem til Sitia, hun var 3, hun vant! Vi leide hus, kjøpte møbler og leker og ble.
I dag er jeg mor til tre, og mormor til to. Jeg flyr opp og ned for å treffe dem, vi snakker på Skype og de besøker. I våre første år hadde vi ikke en gang telefon! Jeg var virkelig helt alene med Stine, helt alene, men det gikk bra. Hver sommer reiste vi to måneder til Norge.
I dag kan jeg reiste når jeg vil rett fra Hania til Oslo på 4 timer. Da vi reiste hjem, måtte vi først om Iraklio til Aten og derfra med 17.00 flyet til København og videre til Fornebu. På hjemresien hadde vi alltid 50 kilo med oss, 20 og 20 under flyet+ 5+5 inn på flyene. Bøker, klær til Stine, personlige ting som jeg sakte flyttet ned litt etter litt.
Her sitter jeg da i 2018 og mimrer og tenker. Angrer ikke en dag, men har lengtet ofte etter familie og venner. Da de to greske barna ble født kom ingen og mer ensomhet har jeg aldri følt meg. Men jeg hadde Jorgos og Stine.
Prisen du betaler er at når nær familie blir syke eller dør er du der ikke....
35 år, hvem vet hvor mange jeg har igjen?

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hippiene på Matala stranda.

Småprat

Søndagstur med Platanias kommune.

Rapport fra Maleme

Siste dagene i februar.

Elefterna- Margarites

Kathara Deftera i Nea Hora

Tur rundt Kamisiana

Nyheter

Lørdagstur med norske seilere.