Mine tanker om å være norsk i Hellas

 



Jeg tenker på det å være norsk kontra det å være gresk, hvordan man utvikler seg og hva som former en. Jeg tenker at, ja, jeg har forandret meg, jeg er kanskje mer som en greker enn jeg var da jeg kom for over 40 år siden( nærmer seg 43 år), men gresk blir jeg aldri. Her sier man at greker blir du, du fødes ikke som en. Jeg er ikke enig, og det er bare ett uttrykk, ikke alle tenker sånn. Ja, jeg bruker hendene mer, snakker mye høyere, blir fortere sint kanskje, men i bunn og grunn er jeg norsk. Det jeg lærte på skolen og hjemme, speider, kor og andre aktiviteter, formet meg. Livet på Røa, mitt barndomshjem, kirken, årene på Voksen skole, de er grunnpilarene i livet mitt.

Da jeg flyttet til Kreta, var jeg 25, ganske moden og sterk, likte å utfordre meg selv, var uredd og nysgjerrig. Samtidig var jeg litt reservert, det har jeg alltid vært. Det var jo et liv på siden av det greske de første fem årene i Sitia. Når du ikke snakker språket, ikke kan lese avisen, følge med på nyhetene, kjenner historien og ikke minst, ikke lever sammen med grekere, blir man stående utenfor samfunnet. Da var det lett å holde på det norske. Jeg levde jo sammen med min datter og vi snakket bare norsk hjemme. Etter hvert lærte jeg språket og Stine snakket flytende gresk, flere og flere barn kom hjem til oss og jeg fikk greske venner. Jeg leste om gresk historie, juntaen som hadde vart til 1974 og jeg kom i 1983, så det var veldig ferskt og interesserte meg mest den første tiden. Jeg møtte folk som hadde opplevd juntaen og vært med på opptøyene i Aten i november 1973 og fikk langsomt litt innblikk i den nyere historien. Musikken ble viktig for meg, å lære å forstå tekstene på de samfunnskritiske sangene, Theodorakis kamp mot juntaen, alle de sterke tekstene. Langsomt ble jeg mer kjent med landet jeg hadde bosatt meg i.  

Da vi flyttet til Hania og jeg traff Jorgos, ble det fart i sakene. Jeg sugde til meg alt jeg kunne om hvordan en greker lever i hverdagen og hva som har preget folket her. Hjemme hos oss var det gresk/norsk, ingen tvil. Vi snakket norsk sammen jeg og barna, det var norske barnesanger og bøker. Jeg hadde mine problemer med svigerforeldrene, men det jevnet seg ut med årene. Jeg forble utlendingen alltid, hun som ikke forstår det gresk ortodokse, hun som feirer 24. desember i stedet for 25., som lager pepperkakehus og ikke føler seg vel i kirken. Hun som ikke liker mageritsa, den tradisjonelle suppen man spiser påskeaften, osv. osv. Påske er ikke så stort for meg og jeg kommer aldri til å forstå dette med Maria, at hun er så stor i samfunnet. Og ikke minst, alle disse navnedagene å holde styr på!! Jeg forblir protestant og må innrømme at jeg aldri har forsøkt å forstå eller være enig i det ortodokse. Sikkert ikke helt riktig, men religion er en privatsak, mener jeg.

Det er så mange kulturelle forskjeller, men likevel, vi tror på den samme guden, feirer jul og påske, er i Europa og de kulturelle forskjellene er ikke SÅ store, tross alt. Jeg har aldri gått på skole her, har ikke vokst opp her, ikke hatt greske besteforeldre som kunne fortelle om hvordan det var før i tiden. Jeg lærte aldri den greske mytologien som barn, fikk ikke inn med te-skjeer alle kampene om uavhengighet, to nasjonaldager osv. Man føler seg utenfor på en nasjonaldag, det er ikke min nasjon som har kjempet denne kampen. Men jeg er jo ikke utenfor samfunnet lenger. Jeg elsker å leve her, jeg flytter ikke tilbake til Norge med mindre jeg MÅ. Jeg har lært hvordan man skal leve, hvordan man skal snakke til andre, de uskrevne reglene har jeg lært meg og jeg trives. Mest av alt elsker jeg det enkle, den ned på jorden måten å leve på. Det passer meg og min egen livsstil. Så fant jeg også en mann jeg har mer til felles med, en hva vi er uenige om, eller ikke forstår hos hverandre. Jeg har akseptert han og han meg. Nå har vi levd sammen i 36 år. Vi lever side om side, hører på den samme greske musikken og har lik politisk holdning og er samlet om døtrene og barnebarna. Mine to yngste døtre er gresk/norske, min eldste bare norsk, og jeg er bare norsk. En familie med forskjellige nasjonaliteter er ikke automatisk en dysfunksjonell familie, det er ikke bare negativt å blande to kulturer. Hos oss er det positivt. Nøkkelordet er respekt. Dette gjelder også i samfunnet, jeg må ha respekt for det landet jeg har valgt å bo i, og de må kunne ha respekt for meg og min kultur. Min mann sier at den beste blandingen er nord og sør, Norge og Hellas for eksempel. Vi er stolte over døtrene våre og jeg kommer til å fortsette å være norsk i Hellas til mine dagers ende ( håper jeg). Utfordringer kommer hele tiden, men jeg jobber meg gjennom dem, det blir aldri kjedelig!