Et liv med smerter.

Årets første kalalilje i gården min,

Jeg tenkte jeg skulle skrive litt om hvordan det er å leve med konstant smerte slik jeg gjør. Det er flere grunner til at jeg gjør det i dag. 2015 er et jubileumsår for meg, det er 40 år siden jeg ble syk. Jeg har lidd av kontsant hodepine siden jeg var 17 år. Tøffe år med utrolige smerter, sorger og gleder. Da jeg var ung, falt jeg helt sammen, kunne ikke utdanne meg eller arbeide. Tøft for en ung jente å måtte slutte på skolen og bare gå til nye eksperter hele tiden. Få høre at det bare var noe jeg innbilte meg, kjærlighetssorg, osv. Ingen fant noe, ingen tok meg alvorlig. Mor og jeg gikk rundt til alle slags alternative kontorer i Oslo, men ingen kunne hjelpe. Ingen terapi eller smertestillende har noen gang hjulpet. Bare familie, venner , husdyr og naturen hjelper og gir meg styrke.

kamelia,gerani, kala og jasmin i gården min gir meg glede om dagen,

Senere flyttet jeg til Risør, der begynte jeg å søke om trygd. Etter mye slit og tårer fikk jeg invilget uførestrygd som 22 åring. Den kampen kostet ekstremt mye, skal ikke fortelle det her.I tillegg til dette og de daglige smertene og kampene, har vært så vondt å høre folk snakke nedsettende om meg som ikke jobbet. Det er ingen som kan se mitt problem påmeg,og jeg smiler jo alltid når jeg går ut, så da ser jeg vel ut som en frisk, lat person. Etter at jeg flyttet til Syden og levde på trygd (altså deres penger), fikk jeg høre så mye negativt at jeg aldri glemmer det.
Min første datter kom til verden da jeg var 23. Hun og hennes far ble et lyspunkt i livet mitt, men han forsvant ut av livet vårt da hun var 10 måneder. Livet raste sammen igjen, 24 år , syk med et barn, lite penger og tunge dager. Men Stine ga meg styrke til å leve videre, hun var og er solen i mitt liv. Hodepinen var uutholdelig, men på en ferie i Hellas oppdaget jeg at jeg ble bedre i hodet.
Da hun var 2 år reiste vi til Hellas i januar. Vi tok tog gjennom Europa ,med stopp i Tyskland,og Venezia og Angona i Italia. Båt fra Italia til Patras og endte opp i Sitia den 3.februar i 1983. Det er 32 år siden nå!!!
Smertene ble litt mindre og livet enklere, jeg slapp vinterens problemer med temperaturforskjellene og smertene det medfører. Jeg kunne nyte livet enkelt og rolig uten at noen plaget meg med skarpe ord og mistro.Ingen kan forklare meg hvorfor jeg har mindre intense smerter i Hellas enn i Norge, men det har hjulpet meg veldig!
Jeg har levd videre med disse smertene som ALDRI er borte. Jeg har ALLTID hodepine. Noen dger er mye verre, men livet er ikke enkelt. Familien prøver å hjelpe, men de kan ikke forstå hvor mye jeg er plaget av bråk, musikk, høye lyder, vind,sol osv. dessuten må de jo få leve de også!!
Jeg har fått veldig mange andre kroniske lidelser og smerter med årene, men hodepinen er fremdeles det verste for meg. Heldigvis er jeg født med et lyst sinn og indre ro og styrke, ellers hadde jeg tatt livet av meg tror jeg.Familien, Jorgos,jentene ,barnebarnet, dyrene og naturen, sykling,gåing og svømming har holdt meg oppe. Frivillig arbeid for Amnesty Hellas i årevis.Da lærte jeg å sette pris på det jeg har,frihet, yttringsfrihet,familie og hjem. Jeg gir aldri opp. Husk å ikke dømme en som er trygdet, de har en grunn til det!!Og husk at folk som har en sykdom sliter daglig,og trenger MYE støtte og ikke kritikk!!!!!

Dagens bilder er fra morgenturen med hundene, jeg holder ut og prøver å se det lyse i alt. Som vakker natur,bølger,trekkfugler , snøkledde fjell ,blomster, osv.

skarv i Koum Kapi,

små gleder somsnøkledde fjell,

Ektor på tur,

Jack i Koum Kapi.

Mitt liv er ingen dans på roser, men det at jeg kan skrive denne bloggen,og få hyggelige tilbakemeldinger, og lære bort litt norsk til de som trenger det ,hjelper meg til å fylle dagene mine med glede.Når man sliter daglig lærer man seg til å sette pris påde små tingene i livet!!! Til deg som tenker på å reise sørover fordi du lever i et smertehelvete eller har andre problemer, ikke nøl,prøv om det kan hjelpe deg. Prøv noen måneder eller uker først,kanskje det er løsningen på å få en bedre hverdag. Hverdagen er tross alt det viktigste her i livet, det er flest av dem!!
Takk for at du hørte på meg!!