Sorg og svarte klær.

26. november i dag, en sorgens dag i vår nærmeste familie.Den 26.november 2012 døde min greske svoger Spyros, han ble 51 år gammel, og etterlot seg en kone og to unge døtre. Den 25.november 2008 mistet min søster Gro sin 60år gamle mann Jan.Det er utrolig såre vonde dager. Her i Agios Nikolaoskirken var det minnegudstjeneste, mnimosino, for ett årsdagen til Spyros død på søndag.

Til minne om Jan.

Til minne om Spyros, her med Katerina i hagen vår i fjor sommer.Siste gang vi var samlet alle sammen.

Gro derimot deroppe i Risør har ingen slike dager hvor hun kan dele sorgen etter Jan med andre. Det er så ulike kulturer den gresk ortodokse og den nordeuropeiske også når det gjelder sorg.I Hellas blir den døde liggende hjemme i stuen i kisten alt fra noen timer til ett døgn. I store byer tillater ofte ikke blokken dette, de vil ikke ha døde inn i huset, men her på Kreta er det skikk. Begravelsen skjer neste dag, eller så snart som mulig.Det betyr at du har den døde i åpen kiste,du kan gråte, prate til den du har mistet og alle dine venner og familie kan komme innom og dele sorgen med deg. Så følger alle med til kirken hvor det holdes en messe.Alle kler seg naturligvis i svart, menn også, de fleste her stiller i svarte skjorter og sørgebånd. Sørgebånd er forbeholdt menn. Hele prossesen med begravelser er å gråte mye og nærmeset håndhilser på alle. Tøft, hardt men du får grått og du får mye trøst.
Jeg har hatt min del av begravelser både i Norge og Hellas, og jeg ser store forskjeller.I Norge er det vakkert, velorganisert og høytidelig. I Hellas er det høylytt, litt kaotisk og full av høylytt gråt. Så forskjellige er vi som folkeslag og kulturforskellene viser seg også i måten vi sørger på. I Norge er vi ferdige med den offentlige sorgen etter begravelsen, i Hellas er det den ene minnegudstjenesten etter den andre det første året. Noen synes det er godt ,etter 9 dager, 40 dager, 3 måneder, 6 måneder , 9 måneder og 1 år, og deretter hvert år hvis man ønsker.Det er en måte for familie og nære venner å dele sorgen på. Andre orker ikke alt dette, det tar mye krefter hver gang.

Alle barnebarna samlet til 40dagers mnimosino etter bestemor Antonia.

I Hellas er det vanlig at kvinner går i svart i et år etter at de har mistet en nær slektning, mor,far, søsken,osv, mens gjelder det mann og barn, ventes det at du går i svart lenger. På Kreta holdes disse tradisjonene i live, mens i Aten fks. er det ikke så vanlig blandt yngre kvinner å fortsette å gå i svart lenge etter at de er blitt enker eller har mistet noen.
Her er det også vanlig at menn viser sorgen i klær og med skjegg. Mange menn går i svarte skjorter og lar skjegget gro de første 40 dagene.Noen fortsetter for alltid å gå svart skjorte hvis de har mistet ett barn eller kona. Du ser også oppe i fjellene i Sfakiaområdet at menn går i svart, men dette er en tradisjon fra tyrkertiden hvor de viste sorg over å ikke være fri!!!

Antonia i enkeklær på tur med familien.

 Enker blir ofte gående i svart resten av livet, og det kan være vanskelig å begynne med farger igjen. Før farget de alle klærne svarte, i dag kjøper man seg alt i svart.Yngre enker kan være stilige i sine svarte klær og trives med det. Problemene er når man føler at man må gå i svart som feks døtre og svigerdøtre som ikke ønsker å fortsette i svart etter ett år!!!Mine to nieser og svigerinne har gått kledd i svart for det meste i dette året som har gått. Jeg husker min svigermor som var 56 da Mihalis døde,like gammel som jeg er nå, hun hadde store problemer med å begynne å gå i farger igjen.

Tilslutt begynte hun med svarthvit og litt mørke farger.

Vi ga henne mørkeblå og brune klær i gaver, men det var en kamp å få henne til å bruke dem. Litt hva vil folk si, litt at det er som å gi slipp på sorgen.
Sorgen føler vi alle på forskjellige måter, men det kan være godt å vise den og bli akseptert som sørgene.