Noen tanker fra en innvandrer i Hellas.

 

Jeg tenker litt på det å bo i et fremmed land. Når man er innvandrer, utlending eller turist kan man gå rundt med rosa briller. Det er ikke nødvendig å involvere seg i landets politikk eller andre forhold. Enten man er der en uke, noen måneder eller har bosatt seg, kan man lett lukke øynene og bare nyte det å ha reist fra hjemlandet. Selv hadde jeg det sånn de første årene i Hellas, da jeg ikke kunne språket eller kjente noen grekere som kunne fortelle. Jeg ville jo ikke vite alle negative ting som skjedde. Jeg ville bare kose meg og nyte alt det nye. Det samme ser hos veldig mange som kommer hit nå. Man er så fed up med forholdene, politikken og politikerne i hjemlandet at man bare ikke vil vite. 

Man kan ha opplevelser med upålitelige håndverkere eller utleiere og tenke at alle er sånn i Hellas.

Mine norskelever som flytter til Norge, har det på samme måten. De ser på livet i Norge fra deres egen vinkel, men hvis de ikke selv har vært utsatt for diskriminering eller kjenner noen som blir diskriminert, tenker de at i Norge finnes det ikke. De har reist fra et land med mange problemer, med korrupte politikere og vil ikke vite eller høre om noe lignende i drømmelandet de valgte å bo i. Ja, de opplever byråkratiet og de er sjokkert over hvor store problemer de har med å finne arbeid, bolig, oppholds og arbeidstillatelse, men utover det vil de se på alt med rosa briller.

Det er lett nå om dagen hvor alt TV viser, alt avisene skriver om her i landet, er togulykken, å lukke øynene. Vil ikke se, ikke høre, ikke snakke om. Er det så farlig å kjøre tog i Hellas som avisene skriver, som de sier på TV? Det er lett å miste motet, tro at alt er svart, at alle er upålitelige. Nei, dette skulle ikke ha skjedd. Ja, mange har gjort noe galt. 

Selv har jeg bodd her i 40 år og sett, hørt og lest utrolig mye dritt. Avisene skriver hva de vil, og reportere på TV kommer med egne meninger og diskuterer i stede for å gi informasjon. jeg gidder ikke se på nyhetene lenger i noe land. Jeg leser nettaviser, men tar informasjonen med en klype salt og venter til jeg ser om det virkelig stemmer.

Vi kan hause opp en sak, snakke den i stykker. Vi kan diskutere politikere og politikk, men hva er egentlig sant? I Hellas diskuteres politikk og fotball like brennende, og man står ofte bom fast på det man mener og tror. Hvis du hører på en som mener noe brennende og du tenker at dette er sant uten å sjekke flere kilder, er det lett å få et feil bilde av virkelige forhold.

Jeg hører mange turister fortelle meg ting de er blitt fortalt som ikke stemmer med virkeligheten. Noen grekere hater politikerne, både lokalt og sentralt og snakker dritt om forholdene i landet, andre vil bare rosemale alt for deg som turist. Velg selv hva du vil vite og tro på. Alt du hører stemmer ikke, men må man egentlig vite alt?

Man kan bli ganske sjokkert når man dukker ned i gresk historie og finner ut hva som skjedde under juntaene (Ja, det har vært to i nyere tid)og borgerkrigen. Kampen mellom kommunister, fascister, og de militære. Men i dag er ikke dette så voldsomt lenger. 

Dagens unge grekere er mer våkne, leser og spør mer. De velger selv hva de vil tro og reiser verden rundt og lærer å leve mer åpent og fritt. Vi kan håpe på et åpnere samfunn for alle som er annerledes, for utlendinger med mørk hud eller annen religion eller mennesker med en annen seksuell legning. Jeg har selv vært med i Amnesty Hellas, har sittet i styret og vært leder i lokalgruppen her i byen og jeg vet hva slags problemer landet strir med på alle plan. Jeg velger å kjempe for forbedringer. Velger å tro på det gode, se alt det positive som skjer, alle de flotte menneskene og gode politikere som står opp for folket. Jeg velger å leve i dette landet, ha fred i sjelen, men sortere ut alt det negative. Jeg behøver ikke sitte dagen lang å se på politiske diskusjoner eller gå inn på alle slags lugubre nettsteder og tro på alt jeg hører, leser eller ser. Men jeg vil heller ikke lukke øynene og late som om alt er rosenrødt og vakkert. Det er det ingen steder. 

Vi må velge bort alle detaljer om krigen i Ukraina hvis det ødelegger helsen vår, men hjelpe der vi kan. Vi behøver heller ikke vite alt om amerikansk politikk tenker jeg. Vi burde kanskje heller følge med i nabolaget eller familien vår, kanskje noen trenger vår hjelp? Enten vi bor i vårt eget hjemland eller er utvandret til et annet land. 

Selv følger jeg med både på norske nettaviser og greske. Jeg tror jeg har det store overblikket. Noe er bedre her og noe er bedre der. Jeg valgte Hellas og barna mine valgte Norge, rart, men sånn er det. Vi ser forskjellig på mye. De ser negativt på hjemlandet og trives i Norge, men har kanskje rosa briller på? De følger ikke med på hva som skjer i Norge.

 Det viktigste er at vi tar vare på vår egen psykiske helse og ser vi noe vi kan hjelpe til med å gjøre bedre, så prøv, i stedet for bare å klage på alt.

Da fikk jeg sagt det! Fortsatt god uke fra Kreta.