Tanker om rasisme

Jeg tenker på rasisme om dagen.....
Hva er det å være rasist? Hvem er rasist? Hva er egentlig rasisme?
Er jeg rasist, klarer jeg å ikke tenke rasistisk?
Jeg vokste opp i en kristen familie med kristne, nestekjærlige holdninger. En familie hvor mor hadde vært misjonær i Kina, og vi lærte oss å godta folk for det de er, og ikke for hvordan de ser ut eller hvor de kommer fra. Det bodde jo ikke mange innvandrere eller annerledes mennesker på Røa, vi hadde noen barn med Downs Syndrom (eller mongoloide som vi sa den gang) i nabolaget og lærte å godta dem, det var vel alt. Men vi hadde "knivsliperen", en alkoholisert tater som kom innom hos oss i Ekraveien hvert år for å slipe folks kniver. Han ringte på hos alle med slipestenen sin. De fleste fine fruer rynket på nesen og lukket døren. Mor slapp han inn og de ble gode venner og hun hjalp ham med klær og mat. Han satt på kjøkkenet vårt og spiste og drakk kaffe. En tater ved kjøkkenbordet vårt, helt naturlig for oss, men ikke i veien vår. Han drakk og var alkoholiker, men mor fikk ham inn til avrusing og han sendte henne kort og takket henne for all hjelp og støtte husker jeg. Senere ble han også troende gjennom henne. Min mor Julie var spesiell på alle måter. Hun åpnet hjemmet vårt for ungdommer med all slags problemer og dømte ingen. Selv hadde hun vokst opp i et stort hus med en skreddermester til far, men dro til London som 18 åring i 1930, og jobbet for sjømannspresten der. Hun opplevde de fattiges London East End og fortalte mange historier fra den tiden. Det gjorde noe med henne.
Selv jobbet jeg som16 åring på et barnehjem på Smestad og det forandret meg veldig. Disse stakkars barna gikk med veldig gammeldagse klær, var barnehjemsbarn og gikk på skolen der kronprinsen og prinsessen gikk. De ble mobbet, de var annerledes og jeg forsto ordet rasisme for første gang.
Senere ble jeg innvandrer i Hellas, men jeg følte aldri rasisme. Alle lurte på hvor vi kom fra, og når de hørte Norge, ble de ydmyke. Er det lov å si at jeg følte omvendt rasisme? Jeg mener, var man fra Albania, Bulgaria, Afrika eller Pakistan ble man sett på med andre øyne. Det er rasisme når man blir dømt etter hvor man kommer fra, hvilken rase man er. Skummelt ord, skummelt hvordan folk tenker.

Jeg følte trang til å gjøre noe selv, og ble medlem av Amnesty International i Hania. Vi jobbet hardt mot rasisme i alle dens former og i alle samfunnslag. Sterkt og vanskelig arbeid, og jeg brant meg helt ut på aktivisme og frivillig arbeid dessverre. Men flammen brenner enda inni meg, den som mor tente en gang på 60 tallet på Røa i Oslo.

utenfor Agora med Amnesty Hania,

vi selger t-skjorter og samler inn underskrifter på antirasistfestival,

I de siste 9 årene bor jeg i en fattig bydel i et land i økonomisk krise og ser innvandrere, sigøynere, flyktninger, lutfattige minste pensjonister, alkoholikere og narkomane i nabolaget. Jeg jobber daglig med min indre rasisme. Jeg jobber med å ikke dømme noen etter utsende, rase, eller økonomisk situasjon. Men er jeg ikke litt rasist jeg også? Jeg hater militære, ny-nazister, rike hvite mannlige politikere, byråkrater, Trump. Jeg liker ikke amerikanske soldater som raver rundt i havna her, liker ikke russiske turister, liker ikke ultrakonservative, liker ikke egoister, osv . Og så tenker jeg: Stopp en hal, er jeg noe bedre enn andre? Er ikke jeg også rasist? Jeg jobber med saken daglig. Hører mors stemme, hører alt jeg lærte i Amnesty om toleranse. Jeg prøver å ikke dømme, prøver å like dem jeg mener tar feil. Men først av alt prøver jeg å verne dem som blir utsatt for rasisme, den farlige, den ødeleggende rasismen.

De siste årene har rasismen økt voldsomt i hele Europa med økt innvandring og flyktningstrøm fra muslimske land, har høyre-ekstremistene og de blå-blå partiene i hele Europa stor fremgang.
Det som skjer i dag med alle de som flykter og ender opp i leirer i Libanon, Tyrkia eller Hellas og møter et stengt Europa, er tragisk og bygger kun på rasisme! Tenk på hvordan denne nye generasjonen vokser opp under uholdbare forhold i en verden der ingen vil ha dem!

leiren Moria på Lesvos håpløse leveforhold, 

Samtidig ulmer det under overflaten, det er masser av rasistiske Facebookgrupper , rasistiske kommentarer i alle slags kommentarfelt og hverdags rasismen rår. Alle nabolag har rasister i alle samfunnsgrupper. Det er ikke bare de fattige, svarte, eller muslimer  som blir hatet, men rike, hvite, buddhister, kristne også. Kan vi stoppe dette? 

Som jeg har nevnt før, har jeg sett mange fine og rørende filmer den siste uken. Jeg har blitt vist gjennom filmer, hvor vanskelig det er å være døv i Hellas i dag, autist, sigøyner og flyktning. 
Jeg tror aldri at jeg egentlig har tenkt over hvor vanskelig det er å være døv i dag for eksempel. Mye blir lagt til rette for blinde i Hellas, men de døve føler rasisme og står utenfor samfunnet, ikke synes de heller. Psykisk utviklingshemmede, handikappede og folk som oppfører seg annerledes blir alltid satt utenfor selv om de kanskje ikke blir direkte trakassert. Det skal ikke mye til å bli mobbet,tykke,  tynne, utstående ører, dyslektikere, ADHD, osv,osv. Alt som er litt eller veldig annerledes blir grunnlag for mobbing. Vi kan lære opp våre egne barn til å ikke mobbe, lære dem å tolerere, uansett religion, rase, utseende, osv.
De yngre greske ungdommene har et slagord mot rasisme i Hellas: Besteforeldrene våre flyktninger( fra Lille Asia 1923), foreldrene våre innvandrere ( Tyskland, Sverige 1970 tallet) vi rasister?

graffiti med antirasistisk innhold,

Dette folket burde vite bedre enn å dømme andre etter hvor man kommer fra, men vi glemmer så lett.
Generelt sett er vel ikke grekere de verste rasistene, heller ikke skandinaver, men det er skremmende hvor fort denne nye farlige bølgen vokser.
Hver og en må gå inn i seg selv og luke ut rasismen vi har inni oss, jobbe med oss selv daglig og  ikke godta det vi hører og leser. Ikke la religion, hudfarge, utseende eller nasjonalitet være  kriterier for om vi liker noen eller ikke, men gi alle en sjanse. Lenge leve toleransen og likeverdet!