Min greske familie.

Ja så begynte et nytt liv for oss igjen, Hania var mye større og spennende. Den store overgangen fra stille Sitia med minimalt med  turisme og skandinavere bare en gang i uken når de kom i buss fra Vingsenteret i Makrijalo,merket vi da mor og far kom på besøk rett etter at vi hadde flyttet.De bodde på hotell i Stalos og vi syntes det var litt vel mye norske der.


Far,mor og Stine i havna 1988

Men hjemme i nabolaget midt i byen der vi bodde ,så vi aldri en turist av noe slag. Jeg ble ganske raskt med på gratis greskkurs for utlendinger. Her traff jeg blandt annet noen svenske og finske damer og Nanna fra Dokka. Vi ble fort venner og jeg kom inn i vennegjengen til henne og hennes venn Kleon. Det var som et nytt liv åpnet seg for meg her i Hania.Etter årene i Risør og Sitia ,syntes jeg det var bra med et litt større miljø, var jo tross alt fra en hovedstad! I denne vennegjengen fantes det en høy, tynn brannmann med grønn motorsykkel som het Jorgos. Vi var venner en stund, spiste middager rundt omkring hos forskjellige, og gjorde ting sammen som gruppe. Etter noen måneder ble vi litt forelsket i hverandre, men vi var begge veldig forsiktige. Jorgos var blitt forlatt av en amerikansk kjæreste og var veldig skeptisk og jeg hadde levd alene med Stine i så mange år, og ville beskytte henne. Husker at jeg reiste med Nanna til Aten i noen dager, og hun dømte forholdet  vårt nord og ned, mente at dette umulig kunne være den store kjærligheten!!
Nanna tok feil, som straff måtte hun være forlover i bryllupet! Selv har hun byttet flere menn siden den gangen, og gleder seg over at vi fremdeles holder sammen.
I alle år får jeg høre av folk i Norge hvor heldig jeg er som bor i Hellas. Det er jeg ,men det er jo ikke bare hell, men en tøff reise igjennom Europa med en toåring ,et fattigslig liv med konstante smerter og eneansvaret for et barn. Jeg valgte å reise fra smertehelvete og hjertesorg for å prøve noe bedre. Senere valgte jeg å flytte til en ny by ,uten å kjenne en katt og starte på ny igjen. MEN jeg er heldig som traff Jorgos og utrolig heldig som har fått tre flotte døtre!!!! Man kan ønske seg mye her i livet og gjøre mye for å få det som man vil, men det å treffe den rette og finne en kjærlighet som holder det er bare hell tror jeg.
Det var ikke lett å bli godtatt i hans familie. De hadde sett at han ble knust av kjærlighetssorg av en kvinne fra den andre siden av Atlanteren, og så på meg med skepsis. Jeg hadde jo også et barn fra før og var skilt!!!Uffameg, dette så stygt ut!!Vi klarte å vinne Antonias hjerte Stine og jeg ,men faren Mihalis var ikke til å rokke.Ikke noen flere utenlandske damer takk!!!!!Jorgos søster hadde en datter på fem,og det hjalp,vi hadde kontakt. Dessverre ble Mihalis syk og døde bare ett par måneder etter at vi ble sammen. Mor og far var på besøk og de ville treffe Jorgos foreldre.På dette tidspunktet var han hjemme og lå på det siste. Mor kom inn på soveværelse og skulle hilse, og han tutet, vokse mannen. Etterpå sa han at han angret , han ville at vi skulle gifte oss!!
Lille Michelle med en colliehvalp.
Dessverre fikk han ikke oppleve bryllupet ,men det fikk mor,far, svigermor og søstrene våre!  Vi hadde et borgelig bryllup uten gjester da jeg var 8 måneder på vei. Etterpå fikk vi vite at Jorgos måtte søke om å få gifte seg med en utlending!!!!Det var en lov fra juntatiden, jeg kunne være en kommunistagent! Det var det ingen som visste på brannstasjonen i Hania, heldigvis  fikk vi lov,og planla kirkebryllup. Det var viktig for Antonia og tante Dimitra at vi giftet oss i Splantzia i Agios Nikolaos. De viste seg bare at den lørdagen vi hadde valgt var siste lørdag før påske og da er det ikke tillatt å gifte seg i kirken!!! Våre gjester hadde alt kjøpt billetter og ordnet fri.( påsken var en uke senere i Hellas det året.) Vi måtte søke biskopen om tillatelse til å gifte oss denne lørdagen.!!!Heldigvis var det ok, MEN vi måtte gifte oss i en liten kirke Agia Katerina som ligger rett rundt hjørnet for Agios Nikolaos!!! Ja,ja vi ble da endelig gift på ordentlig og fikk døpt Michelle!!Hun er oppkalt etter farfar Mihalis. Skulle egentlig hete Mihalitsa etter ortodoks skikk, men presten overrasket oss under dåpen med å døpe henne Michelle!!Så det gikk bra tilslutt.Vi hadde et flott menveldig lite bryllup etter gresk standard og alle var glade.Vi flyttet til et hus utenfor byen i Pasakaki.Vi trivdes veldig godt der.
Tre år etterpå fikk vi Antonia, oppkalt etter farmor, hun kalles Tonia.
Nyfødte Tonia med Michelle august 1994
Søstrene sisters i Pasakaki
Vi flyttet  da huset ble for lite for oss, fant en leilighet i nærheten av stadion. Der ble vi i femten år. Jentene trivdes, men Stine ble bare i to år, hun flyttet opp til Bærum og pappaen sin da hun var ferdig med skolen atten år gammel. Michelle og Tonia drev med gymnastikk og spilte tennis fra de vi flyttet dit. Tennisklubben var ved stadion, og skolene ligger i rekke og rad langs stadion. Der gikk de fra førskole til videregående. Så et greiere sted å bo kunne man lete lenge etter!

Kommentarer

  1. Sterkt Aud ♥ Du er skjønn !
    Er glad for deg og dine :) Så fine familiebilder også .
    Du viser også at livet KAN begynne på nytt tross smerter og kjærlighetssorg .

    Kos dere videre .

    Nattaklemmer fra Nina .

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for varme ord. Sånn er det Nina vi må stå på!!! Ha en god kveld.

      Slett
  2. At motgang gjør sterk er ingen myte :-)) Mitt motto har alltid vært "der er lys i enden av tunnelen" og det har du så sannelig bevist :-)) Herlig lesing igjen. Tusen takk :-D

    SvarSlett
    Svar
    1. På gresk sier man at det som ikke tar livet av deg gjør deg sterkere!!!

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Hippiene på Matala stranda.

Kathara Deftera i Nea Hora

Rapport fra Maleme

Siste dagene i februar.

Småprat

Nyheter

Elefterna- Margarites

Tur rundt Kamisiana

Nyheter

Søndagstur med Platanias kommune.