Tanker fra en begravelse


En ung gutt er død. Revet vekk fra sitt liv i sin ungdom. Han rakk å fylle 22, så forsvant han.
Vi var i begravelsen i den lille landsbyen Galatas på søndag. Kirken og området rundt var full av triste sorgtunge mennesker.
En lørdag for litt over 3 uker siden dro han med venner til karnevalet i Rethimno for å ha det gøy og være sammen med vennene midt blant ungdom, karnevalsmoro og han var full av livslyst.
En gang i løpet av natten faller han på fortauet, og slår hodet i asfalten. Han åpnet ikke øynene igjen.
Familien ventet i uutholdelig spenning i korridorene på sykehuset, de andre søsknene kom hjem, sorgen var å lese i deres ansikter. Legene ga dem ingen håp, han kom ikke til å våkne.
Moren satt der, rolig ventende, hvem vet? Kanskje?
Han er så ung, kanskje han klarer det?
Avisene skrev stadig om tilstanden hans, hele byen fulgte med....
Politiet undersøker saken, hva har skjedd? Det finnes ingen svar, han bare falt......
En student med livet foran seg, en ung gutt som hadde tatt seg en helgetur.
Hans storesøster er som en av mine, jeg kjenner henne fra hun var 6, og hun har vært inn og ut av mitt hjem siden da. Det sterke båndet mellom henne og mine døtre, et helt livs vennskap fikk min datter til å komme direkte ned å være med familien en helg. Hun satt sammen med dem hele tiden der oppe på sykehuset. Hun kjente jo broren, han ikke koma siden han var baby. Uutholdelig smerte..
Til sist sluttet hjerte å slå lørdag formiddag, familien vendte hjem til Galatas, og så kom han til kirken i en kiste dagen etter.
Han lå der midt i kirken med en krans på pannen, fredfull og sterk. Familien ved hans side, søster, bror, mor, far, tanter, onkler og besteforeldre. Mormor som gråter stille mens hun stryker ham over kinnet.
Byens biskop, åtte prester som messet, gåsehud, stille gråt og fred i kirken.
Han hadde endelig fått fred, kampen var slutt.
En venn av familien leste opp et typisk kretensk dikt, madinada μαντινάδα, dyptfølende og vakkert skrevet for anledningen.
Vennene hans ventet ved kisten sammen med familien og fulgte ham ut, gråtende jenter, snufsende gutter. Søsteren som tar et siste farvel med lillebror, mor som ikke klarer å ta øynene fra ham, hennes lille gutt.
Vi fulgte etter i en lang rekke ned til kirkegården i den andre enden av Galatas sammen med en annen venninne av datteren vår som nettopp hadde ankommet fra London for å støtte familien i deres sorg.
Gode venner er bra å ha når nøden er størst.
Ved graven var det vakker tradisjonell sang av farens venner, ριζίτικο rizitiko er den vakker flerstemt acapellasang, sunget av en gruppe menn. Gåsehud igjen, stille gråt over et ungt liv som sluttet så uventet.
sang ved graven,
 ved graven,
Kan man puste lettet ut? Tillate seg selv å tenke at heldigvis slapp han å leve som en grønnsak, slik legene forespeilet det hvis han hadde våknet? Ja, men klarer familien det? Kan de smile igjen snart, hvile ut etter de lange dagene med uvissheten og sove?
Livet er så skjørt, vi holder det i våre hender, og må ta vare på det mens vi har det. Støtte hverandre, holde hverandre oppe, ta oppgjør og begrave stridsøksen. Hvem vet om ser våre kjære igjen?
Leve i dag, glede oss over livet og nyte hverdagen. Carpe diem.
Vi har alle mistet noen vi hadde kjær, vi har alle sagt farvel ved en begravelse, sorgen sitter dypt der inne. Den mildner kanskje med årene, men vi bærer den i oss.
Jeg mistet en kjær storesøster, hun lever ved min side etter alle disse årene, hun forsvant så altfor tidlig.
Besteforeldre, foreldre, kjæreste, ektemake, søsken, venner og noen ganger kanskje det aller, aller vanskeligste, et barn.
En mors og fars hjerte som blør.
Na ζήσετε για θυμόσαστε zizete gia na thimomaste, må dere leve for å minnes,  ζωή σε σας zoi se sas,

må dere leve, ønsker man hverandre i greske begravelser. Livet går videre..
Uansett hva vi tror på så må vi huske at livet går videre, og huske dem som sørger etter begravelsen, når sorgen når dypet i sjelen.

Jeg tenker på Jens Gundersens vakre sang om livet og døden.
                                Vuggesang
Vinden rider høyt på sky
over hav og land og by.
Stormen raser tung og hvit.
Sorg og død kom ikke hit!
Noen kommer, noen går.
Noen dør i livets vår.
Stjerner lyser hvite.
Kanskje at du engang får,
myrtekransen i ditt hår.
Kanskje etter dagens dåd,
får ditt hår en sølvertråd.
Noen kommer, noen går.
Noen dør i livets vår.
Stjerner lyser hvite.
Hvor du tramper sti og vei
følger mange etter deg.
Sørg for at det alltid gror
blomster i ditt plogjernspor.
Noen kommer, noen går.
Noen dør
Noen kommer, noen går,
noen dør i livets vår.
Stjerner lyser hvite.

Kommentarer

  1. Så fint skrivet ! Livet är så skört
    och som Du skriver vi må ta vara på det som den gåva det är!

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Koronahverdag.

Nytt fra Kreta

Ukesrapport

En bytur i juni

Planer for sommeren 2021

Flere ferjeturer i Hellas.

Åpning av turismen 2021

Feiringen av Kampen om Kreta

Øyhopping april og mai 1983

Nyheter