Jeg skriver litt om livet mitt på Kreta gjennom 41år. Hverdag og fest, sorger og gleder. Litt om øya, greske tradisjoner, byen jeg bor i, familien og nabolaget vårt.
Gresk bryllup
Hent link
Facebook
X
Pinterest
E-post
Andre apper
-
Så er bryllupet over, og alt gikk etter planen. Ikke noe regn og alle var fornøyde. Michelle greide fint alle pliktene som forlover, ingen enkel sak, og er lettet og lykkelig.
Hun og bruden Jota, ble venner første dagen på høyskolen i Aten for 7 år siden, der de var innflyttere fra forskjellige steder i Hellas og fant hverandre. Jota er fra byen Agrinio på fastlandet og Michelle fra Kreta. Hele familien har truffet Jota og hun har også besøkt Michelle i Oslo. De har holdt sammen siden og i 2 år har de planlagt bryllupet hennes med en kjekk mann fra Hania, Manolis. De traff hverandre i Aten og det er jo morsomt at han er fra samme by og øy som Michelle.
Siden alle mine var samlet, (selv Tonia kom på lynbesøk, ned lørdag, opp i dag tidlig,) ble det en hyggelig fest for oss. Forloverne og gudforeldre i barndåper, inviterer også gjester, så vi og resten av familien og Michelles venner ble invitert. Det var et etter forholdene lite bryllup, "bare" 350 gjester omtrent.
Selve seremonien ble holdt utenfor den lille kirken oppe på høyden over de to siste Agii Apostoli strendene, rett over Iguana.
siste hånd på verket,
bilde tatt fra kirken,
Her ventet vi på bruden i vinden, Manolis ventet med en enkel bukett på sin kjære, som ankom 20 minutter for sent, med far og bror.
den lille kirken,
Manolis venter med forloverne bak,
Jota med far og bror,
endelig kom bruden!
Michelle utførte sine plikter sammen med en annen forlover, de fordelte jobbene. Michelle satte ringene på dem, mens den andre forloveren sto for brudekransene. Alt skal gjøres tre ganger.
ringene settes på,
kransene skal ordnes,
Disse bryllupseremoniene tar lang tid, og er kompliserte. Folk prater, kommer og går, og tar det med ro, mens brudeparet, forloverne og nærmeste familie står stille. Bortsett fra en tre gangers runde med kransene på hodet. De er bundet sammen med et bånd.
4 søte brudepiker,
er det ikke snart slutt mamma?
Masse symbolikk i disse bryllupsseremoniene.
Vi fikk tatt noen fine bilder der oppe på høyden utenfor kirken etter bryllupet, og ungene løp glade rundt.
"mine" gutter løper rundt,
yngst og eldst,
Rafaella med familie,
Dimitra, Rafaella, Tonia, Michelle og Stine, en fin bukett,
solnedgang,
Festen var som vanlig på en typisk bryllupsrestaurant med klassisk kretensk meny: forretter, geit eller lam, ris( den klassiske bryllupspilafi), poteter, salater, kaker og frukt til slutt. Trist å ikke ha hverken matlyst, smak eller fordøyelse til å spise noe særlig.
familiens menn,
brudeparet med forloverne,
musikerne,
familiebord,
folkedansere fra Hania,
Masse god mat og bra musikk.
Daniel og Jannis lekte og koste seg. Det var også et lekerom med et hoppeslott og tegnesaker, og der var jeg en del med Daniel og lille Jannis, niesen Rafaellas sønn. Sebastian sovnet på vei til festen som en typisk norsk unge. Synd for ham mener nå jeg da!!
gjør ingenting om de ikke snakker samme språk,
Siden Jota og familien ikke kommer fra Kreta, ble det en blanding av tradisjoner og musikk og dans. Stor forskjell både i musikk, instrumenter og dans fra region til region her i landet.
brudebuketten kastes til ugifte jenter,
bruden og hennes slekt danser egne folkedanser,
Michelle måtte danse en del, og ved forloverens dans, ble mange av hennes venner og familie med å danse, jeg, Stine, Jorgos og søsteren hans fulgte med fra bordet.
til slutt sluknet Daniel også.
Jeg er veldig forkjølet og er utslitt i dag, uten stemme eller energi, men det var vært det!! I dag er huset fullt av blomster, kaker og diverse fra bryllupet, vi kommer til å huske dette lenge.
M
Stolt av Michelle, hun var en flott forlover, og er en god venn!
Nå reiser hun i morgen og resten av familien blir uken ut.
I går fikk jeg med meg Grete og Arne, tante og onkel til min datter Stine, på tur til Kolimbari . De tok bussen fra byen og jeg kom på i Maleme . Bussen går jo ut dit og vi hoppet av ved stranda. Så tuslet vi bort til det flotte Gonia klosteret , hvor vi også besøkte det interessante museet i kjelleren. en kanonkule fra 1867 står i veggen som minne om tyrkerne, enda en kanonkule, Det har vært veldig ustabilt vær de siste dagene, litt regn, litt sol og så regn igjen. Det var fint mens vi gikk rundt ute, men det regnet mens var inne på museet. Så kom solen fram igjen og vi gikk enda litt lengre bort, forbi Det ortodokse akademiet . Her starter den fine mosaikk-stien . I går traff vi på noen av dem som er med på det frivillige arbeidet med å lage stien: De er fra flere europeiske land, men for det meste tyske har jeg inntrykk av. Vi hørte dem jobbe litt lengre opp i høyden. Og her sees flere som jobber med steinen som skal brukes: Noen inntrykk fra turen vår: denne er ny av år...
Tenk at jeg skulle få meg en liten tur til Loutro igjen i denne sesongen! Det kom overraskende på meg. Min kusine Bente kom med forslaget. Hun og hennes mann Morten har hus her nede og er her ofte. De har vært på Loutro mange ganger, men aldri gått stien som går langs sjøen, bare sett den fra båten. De har besøk av Lisbeth som også hadde hus her i mange år, men nå bare kommer på ferie. De spurte meg om jeg ville være med og om jeg trodde det ville være åpent og båter tilbake. Jeg sjekket det og fant at vi ville rekke en tur denne uken. Onsdager har jeg jo "fri" fra å passe Alex, så det måtte bli onsdag. Jeg spurte om noen hadde problemer med høyder og bratt fjellvegg og det sa Lisbeth at hun hadde. Da foreslo jeg at vi tok båt det første stykke bort til stranda Glika Nera eller Sweet Water som den er kjent som. De syntes at det hørtes ut som en god ide. Det skulle gå en båt med det lille fergeselskapet Deligiannis 12.45, så vi satset på den. Jeg har gått denne turen mange g...
Oktober er her og vi har fått høstens første skikkelige regn. Det trengs veldig med regn her på Kreta nå, det er veldig tørt. Jeg forstår jo at det ødelegger for alle dem som har kommet hit på høstferie nå om dagen, men har man lest seg litt opp før man drar, så er det vel ikke så overraskende. Det merkes at det er høstferie i Europa og det er mange skolebarn på ferie her nå. I går tok jeg bussen inn til byen med Alex i 17-tiden og det var ganske mange norske og danske barn på bussen. Alex går jo i barnehage nå, og denne uken var han hele dagen, altså fra 09-14. Papous Jorgos henter mandag, tirsdag og torsdag og de andre dagene kjører han med barnehagebussen som henter og bringer barna. Alle barnehager, private førskoler og skoler har busser som kjører rundt med barna. Vi bor for langt ute til at de kan levere her og Michelle jobber til 18, så vi hjelper til. Det er så hyggelig når han kommer, glad og blid og pratsom. Han skravler i vei, litt norsk, litt gresk og litt egne ...
Jeg sitter her på sofaen med en kattunge og splitter ny laptop. Mye har skjedd de siste dagene. Vi har hatt varme dager med mye vind, et siste pust av sommer midt på høsten. På torsdag dukket det opp en kattunge utenfor porten vår her i Maleme. Ikke noe rart i det, det vrimler av katter som Jorgos mater, men denne var bitteliten og skrek fælt. Den kunne ikke være mange ukene gammel og trengte melk for å overleve. Vi tok den inn og fikk tak i pulvermelk til kattunger og en kattungetåteflaske! Vi brukte litt tid på å bli vant til denne matingen, kattungen og jeg. Nå har vi fått teken på det og det går strålende. Cookie er glad i den lille Den er så søt. Holder rundt flasken og suger i vei. Vi slipper den ut i gården når den har spist så den får tisset ute. Det går utrolig bra og de andre dyrene tar det helt med ro. Cookie leker til og med den. Den skal til dyrlegen så vi kan få klarhet i hvor gammel den er, om den har noen sykdommer og hva det er, hann eller hunn. Spennende tider. ...
Denne lørdagen hadde jeg bestemt meg for å ta meg en langtur alene. Etter alt regnet vi har hatt er det ganske mange sølepytter på disse veiene vi går, noe som hundene så klart elsker. Men elsker jeg at de vasser i sølevann? Nei, så avgjort ikke. ganske store sølepytter noen steder, Nå tenkte jeg å prøve ut noen nye veier og der visste jeg jo ikke hvordan det var med sølepytter. Jeg trasket av sted, været var strålende. granatepler Da jeg hadde gått igjennom nabolandsbyen Xamoudohori , fant den nye veien som jeg prøvde en gang i sommer. det henger fremdeles noen druer her og der, Her tok jeg til høyre i et veikryss, i stedet for til venstre som sist. Nå kjenner jeg jo dette terrenget veldig bra og jeg vet sånn omtrent hvor jeg kommer til å ende opp, men det er bra å prøve nye runder. Jeg er en rastløs sjel og liker nye veier og utfordringer. Jeg møtte en traktor med t blide fyrer, ellers var det stille. Olivenene begynner å bli modne, i alle fall en del av dem og om ikke le...
De siste dagene har jeg vært i byen to kvelder. Først for å treffe Grete, Arne, Michelle og Alex i byen og så i går kveld for å følge Alex hjem. På onsdag, som var Grete og Arnes siste dag, møttes vi i Splantzia og gikk for å spise på Oinopiio Οινοποιείο uttales Inåpiiå, og betyr vinhandel. Her kjøpte man vin og likør da min mann var barn og butikken ble gjort om til restaurant på 80-tallet. Innvendig har man beholdt inventaret fra den tiden, som du kan se på bildene: Her har de garantert god mat, her spiser byens innbyggere. Den ligger i gaten med minareten i Splantzia, rett bak Agora . Hatzimihali Jiannari Χατζημιχάλη Γιάνναρη heter gaten. Her ligger det spisesteder hele veien på begge sider, men de åpner etter seks. Vi koste oss veldig og lillegutt var i storform. Han hadde vært hos farmor og farfar etter barnehagen, så jeg hadde ikke sett ham den dagen. Jorgos kom på motorsykkelen og var innom en liten stund. Grete, Arne og jeg tok en liten...
I formiddag tok jeg bussen bort til Platanias for å besøke krigsmuseet fra 2. verdenskrig . Dette er tunneler under jorden gravet ut som oppbevaringsrom for tyskerne. Museet ligger opp på høyden bak gamle Platanias og det er godt merket oppover. De startet arbeidet med å grave i 1942 og de tvang lokale til å grave for dem. Under kampen om Kreta i mai 1941 , falt en tysk fallskjermsoldat ned i Platanias med store skader. Noen lokale hjalp ham, men han døde allikevel og de begravet ham utenfor kirkegården. Folk var redde for at graven hans skulle bli funnet og landsbyen for straff for det ( vanligvis ble mange skutt og drept som straff). Da tyskerne skulle begynne å grave, ville de starte der hvor tyskeren var begravet, men presten ba så pent om de kunne starte 3 meter lenger bort, fordi det oliventreet som sto der var hellig. De brukte oljen de fikk fra treet i kirken. Det gikk bra og de sier at oliventreet reddet Platanias . Det var vel heller den smarte presten som gjorde det t...
Denne helgen som gikk var innholdsrik for meg. Lørdag dr jeg til byen og traff Michelle og Alex i byparken . Vi hadde en koselig stund, hvor han løp rundt og ropte jaja,jaja. Altså bestemor, jeg skulle sitte der han satt, hoppe når han hoppet og løpe etter han. Vi koste oss. Rett vad siden av byparken, ligger byens kultursenter og her er det Chania Film Festival om dagen. Det er 13. året den blir arrangert og den har vokst seg veldig stor. Jeg satte meg ned i en av de behagelige stolene og så først kortfilmer og etterpå en dokumentar om en av øyas store sønner, Nikos Kazantzakis Νίκος Καζαντζάκης. Det var full sal på denne lørdagskvelden og en spennende film for oss som både liker historie og leser bøker. Han største bok utenfor Hellas, er Alexis Zorbas , som også har blitt filmet her i byen. Bøkene hans er lest av alle grekere, noen blir lest på skolen, og flere er det laget tv-serier eller filmer av. Han var fra Iraklio Ηράκλειο. Noen bilder fra festival...
I dag, den 8. juni, er det den eneste dagen i året at det er lov til å gå i land på øya utenfor nord-kysten, Theodorou Θεωδορού. Grunnen til dette er at den brukes som et trygt sted for de ville geitene på Kreta, Kri-kri, som de kalles. Det er en skogvokter der på vakt hele tiden. Mange kommer i båter og kjører rundt øya, men går altså ikke i land. Øya har ligget der og skremt folk fra Agia Marina Αγιά Μαρίνα og Platanias Πλατανιάς i uminnelige tider. Det kan se ut som et monster med åpen kjeft! Senere anla venetianerne festning der ute, til beskyttelse mot piratene som herjet. De kalte øya opp etter kirken de bygget til den hellige Theodor Θεώδορος. Tyrkerne brukte de festningene de fant og øya som lå der ute ble en bra beskyttelse mot inntrengere. Siden 1963 har øya altså vært brukt som en slags nasjonalpark, eller deler av nasjonalparken rundt Samaria Σαμαριά, hvor vill-geitene holder til. Jeg leser om det hvert år og tenker ofte på å dra, men..... Men tenk, nå har jeg v...
Du leste kanskje at jeg var i et bryllup i Aten for noen dager siden? En del av familien fra Australia er på ferie på Kreta og vi hadde avtalt å møtes i går ettermiddag. Vi møttes i byparken Kipos og Michelle og Alex kom også. Det er Emma med sine tre barn, Lucas, Georgia og lille Olivia og mannen Peter. Emma var tenåring da de flyttet tilbake til Australia og hun husker veldig mye fra de årene de bodde her. Michelle kjente henne de 6 første årene av sitt liv og husket derfor ikke like mye. De syntes at det var artig å treffes igjen. Mange minner dukker til overflaten i mitt minne fra disse årene på 90 tallet. Her er de sammen med Michelle og Alex. Vi fulgte Michelle og Alex hjem, før vi gikk ned til småbåthavna der min Jorgos ventet på oss på Glossitses. Vi hadde en veldig hyggelig stund med masse god mat av alle slag, ungene til Emma spiste sjømat. Selv minstemann Olivia spiste kalamarakia. De hadde vært noen dager på Loutro, som Emma husker fra sin ungdom her og vi snakk...
Kommentarer
Legg inn en kommentar