Mine tanker om døden.
Døden er en del av livet, det er naturlig at vi dør, alle må dø en gang. Jeg vet at livet og døden går hånd i hånd og jeg er ikke redd for å dø, jeg har min tro, og jeg tror at jeg får treffe alle dem jeg har mistet en gang. Dessuten tror jeg at de ser oss og følger med. Jeg vil ikke tro noe annet, jeg trøster meg med at de ser oss og vet at vi ikke har glemt dem! Problemet er NÅR noen dør, og hvordan. Og hvordan de som lever videre takler det og klarer seg videre. Hvis vi tenker oss et slektsbilde av min slekt og Jorgos, vil vi se at altfor mange av de yngre er borte sammen med de eldre. Vi startet opp med hver vår far og mor, tre søstre Liv, Gro og Katerina, og tre svogere Tore, Jan og Spiros, og mange tanter og onkler.
Liv, min søster døde 48 år gammel. Spiros, min greske svoger bare 50 år gammel og Jan min søster Gros mann ble 60. Det er tragisk og miste noen tidlig, det er hardt for foreldre å begrave barna sine og for yngre barn å miste foreldrene sine. Vi ble sittende igjen med to enker, en enkemann og to nieser i dyp sorg. I løpet av noen få år, var så mange borte ved siden av foreldrene våre. Det å skulle trøste og støtte ble hverdagslig for oss.
Vi tar det kanskje for gitt av vi skal leve videre alle sammen, men det må vi jo! Ja, at besteforeldre dør, katten eller hunden vår, er naturlig på et tidlig stadie i livet. Jeg husker at farmor døde da jeg var 12, og at jeg ikke ville være med i begravelsen hennes, men det var ikke tragisk for meg. Hun var gammel og mett av dage.
Så skal det være foreldrene og tanter/onkler som langsomt blir borte.
Da jeg traff Jorgos her i Hania i 1989, var faren hans syk, og han døde den første høsten vi var sammen. Han var 76 år gammel og han etterlot seg en enke på 56. Min svigermor tok det hardt, og mistet lysten til å leve etter dette. Jorgos var 31og Katerina var 29 år og bare ett barnebarn, lille Dimitra var født. Hele familien var i sjokk og det tok tid før de kom over hans død.
Da min mor døde i 1993 var jeg bare 35 år, og hadde en tenåringsdatter og en på 2 år. Jeg reiste hele dagen med 2 åringen for å komme meg til Oslo, ( dette var i februar), men hun lå i koma da vi nådde frem. Jeg rakk aldri å ta farvel med min mor. Hun var 80 år og sliten og døde helt naturlig, men jeg var ung og sårbar og tok det hardt. Jeg gråt hver juleaften her på Kreta i flere år etter hennes død. Savnet etter mor var stort, og det at hun aldri fikk oppleve lille Tonia tok jeg hardt. Hun skulle vært der, og truffet henne, men vi ga henne min mors navn Julie som mellomnavn. Julie Øymyr er dypt savnet enda.
Min søster Liv fikk sukkersyke som barn og hele vår barndom var preget av dette. Gro og jeg opplevde at hun fikk sukkersjokk om natten mens vi var på camping i Risør og vi måtte ut i sommernatten å løpe etter en lege som hadde hytte i nærheten. Meget dramatisk og skummelt for hele familien. Hun var døden nær flere ganger, hadde en vanskelig sykdom som ikke lett lot seg kontrollere. Jeg levde hele barndommen og ungdommen med redslelen for å miste henne. Sov dårlig om nettene fordi jeg var redd hun skulle dø. Jeg visste at vi bare hadde henne "til låns", hun ville dø ung. Ofte trodde jeg også at mor og far skulle dø husker jeg. Men det gjorde de ikke!
Da Liv etter 11 år med fars nyre fikk dødsdommen, begynte et helvete for henne og oss som sto henne nær. Hun holdt ut i 1 1/2 år, men vi mistet henne i 2002. Jeg husker siste gang hun besøkte oss i 2001. Hun visste og vi visste at det var siste besøke hennes her, og kanskje siste gang vi såes. Jeg husker hennes farvel med Antonia, min svigermor. De gråt i strie strømmer begge to, midt på gata i varm omfavnelse.
Jeg lå på sykehuset her da hun ble innlagt for siste gang den sommeren , og lå i sykesengen da min yngste kom med beskjeden om at Liv var borte. Som jeg gråt !! Min kjære, kjære storesøster! Jeg fikk lov å reise til Norge, og jeg og alle tre jentene mine reiste opp til begravelsen hennes i Risør. Verden var grå, jeg så ingen farger rundt meg, var syk, sliten og i bunnløs sorg. Far gikk etter kisten med hodet hevet, han hadde gitt henne livet to ganger som han sa. Da hun ble unnfanget, og da han ga henne sitt ene nyre. At hun fikk leve videre da hun egentlig skulle ha dødd, så han på som en gave han hadde gitt henne som far. Hva mer kan en far gjøre?
Ja, Tore ble alene, bare 44 år gammel og vi levde med savnet av henne alle sammen, mine tre døtre elsket henne veldig høyt, og sørget tungt alle tre. Det føltes urettferdig, men hun fikk jo endelig fred, det visste vi. For henne var det best, men ikke for oss som skulle leve videre uten henne! Tore fant en ny kvinne med familie og har det godt i dag.
At Jorgos tante Dimitra døde i 2005, var bare en lettelse, hun hadde Altzheimer, var barnløs og vi strevde med henne i flere år.
Vi arvet dette huset som var hennes, og svigermor, Antonia flyttet inn. Vi tenkte at hun kunne bo her til hun ble gammel. Jeg regnet med at min far skulle dø først, han var jo godt oppe i 80 årene, mens hun var 70.
Hun fikk leve i 2 år, så tok brystkreften livet av henne. Antonia hadde mistet livsgnisten da Mihalis døde, og hun nektet å kjempe mot kreften.
Hun visste at hun skulle dø den dagen hun gjorde, hun hadde sagt fra til presten at på lørdag skulle hun dø. Alt var gjort klart til begravelsen, hun hadde bestemt alt på forhånd. jeg grøsser enda når jeg tenker på det.
Jeg var innom som vanlig lørdag formiddag, og både barnebarnet Dimitra og datteren Katerina var her hos henne. Hun spiste suppe og vi tullet litt husker jeg.
Jeg sylket hjem for å lage mat, og ble oppringt om at hun var død. Hun døde i Katerinas armer.
Under begravelsen dagen etter, sa presten at han var forberedt, for dette hadde hun visst!! Hva skal man si?
Det ble ett tomrom i livet vårt, men hun ville ikke leve og hadde prøvd å ta livet av seg to ganger og vært på psykiatrisk klinikk. Antonia elsket barna, barnebarna og svigerbarna, men ikke nok til å ønske å leve. Katerina var bitter på henne i mange år etterpå. Hun sørget og hun var så sint, så sint!! Jorgos sørget også, men tok det mer realistisk, men han sørger over foreldrene, Julie, Liv, Per og Spiros dypt i sitt hjerte og snakker ofte om dem med sorg.
Da Jan brått døde og Gro ble alene, tenkte jeg, nei, nå må dette slutte!! Ikke flere dødsfall i familien vår nå! Gro var barnløs og ble veldig ensom i huset sitt i Risør. Urettferdig og så altfor tidlig. Gro var i 50 årene og altfor ung til å bli alene, også altfor kort tid etter å ha mistet søsteren sin.
Men Gud, eller sjebnen, hvem vet, ville det annerledes. Spiros fikk kreftdiagnosen på sommeren og døde i mars. Han levde et helvete på jord og hans unge døtre på 18 og 25, så pappa bli tynn, svak og hjelpesløs.
Da vi begravet han, var sorgen veldig høylytt og nesten ikke til å holde ut. Greske begravelser skjer med en gang, dagen etter eller etter to dager, kisten er åpen, og alle gråter veldig høyt og sørger veldig åpent. Norske begravelser er mer "siviliserte" og kjørlige i forhold. Vakre og stilfulle med mer innesluttet sorg enn i greske begravelser hvor det er mer kaotisk.
Vårt siste harde slag var da far skulle på Røa å kjøpe melk en kveld, og ble påkjørt. Han våknet aldri opp, men hadde ingen ID på seg, så vi visste ikke hvor han var, eller hva som hadde skjedd med ham! Etter et døgns tid, ble han funnet på Ullevål og Stine indentifiserte ham. Min tøffe, sterke datter måtte dit å se morfar ligge der forslått og i koma. Han rakk ikke å fylle 95, så alderne var det ikke noe å si på. Han overlevde dem alle, men det var et grusomt sjokk, måten han døde på. Selv ønsket han å dø oppreist, og han forsvant med joggesko på bena, sekk på ryggen og staver i hendene. Han våknet aldri og igjen fikk jeg ikke tatt farvel!
Vi savner ham hver dag, og alle i huset der han bodde savner ham, men han var gammel og heldig å leve så lenge som han gjorde.
Min søster Gro har giftet seg igjen, og livet ser lysere ut for alle.
Jeg tenker på alle som drukner i Middelhavet HVER DAG på flukt fra krig, på alle som dør hver dag i krig, terror og bombinger. Hvor urettferdig er ikke det?? de som går på gaten og blir drept i terrorangrep, eller skutt på en skole eller i en kirke. Menneskeverdet er så lavt og et menneskeliv tas så lett.
Babyer, små barn, unge som ikke rekker å leve. Kreft, krig og terror er våre største fiender tror jeg. Selv har jeg bare mistet mine i sykdom, ikke i krig, det må være så mye, mye verre.
Hvorfor må dette skje enda? Holder det ikke snart?
Det ble et trist innlegg, men jeg bare MÅTTE få dette ut, måtte lufte tankene mine litt. Ingen har noen å miste, uannsett hvor de er fra, eller hva det gjør. Alle liv er like mye verdt, og noen sørger bunnløst hver gang noen går bort.
Vi må holde tak i livet, leve det fullt ut, ikke vente på at noe skal skje senere, neste sommer, neste år. Være sure, negative og gjøre livet vanskelig for andre. Vi lever nå, vi har ingen garanti for når vår livslinje blir kuttet over, eller på hvilken måte. Hvis vi kan leve lenger fordi vi tar vare på oss selv og kroppen vår, så burde vi gjøre det. Ikke minst for dem som blir igjen. "La aldri solen gå ned over ditt sinne", sa mor, det levde hun etter!
God helg, hvor du enn måtte befinne deg. Jeg håper at du fikk noe ut av å lese mine tanker og tilgir meg den triste tonen. Smil til livet, og finn på noe positivt å gjøre denne helgen, men husk også dem du har mistet, de lever videre i oss alltid. Gå gjerne på en grav, i en kirke, eller tenn ett lys for de som er borte.
Kommentarer
Legg inn en kommentar