Hverdagsliv på Kreta

  Jeg tenker på det å være norsk kontra det å være gresk, hvordan man utvikler seg og hva som former en. Jeg tenker at, ja, jeg har forandret meg, jeg er kanskje mer som en greker enn jeg var da jeg kom for over 40 år siden( nærmer seg 43 år), men gresk blir jeg aldri. Her sier man at greker blir du, du fødes ikke som en. Jeg er ikke enig, og det er bare ett uttrykk, ikke alle tenker sånn. Ja, jeg bruker hendene mer, snakker mye høyere, blir fortere sint kanskje, men i bunn og grunn er jeg norsk. Det jeg lærte på skolen og hjemme, speider, kor og andre aktiviteter, formet meg. Livet på Røa, mitt barndomshjem, kirken, årene på Voksen skole, de er grunnpilarene i livet mitt. Da jeg flyttet til Kreta, var jeg 25, ganske moden og sterk, likte å utfordre meg selv, var uredd og nysgjerrig. Samtidig var jeg litt reservert, det har jeg alltid vært. Det var jo et liv på siden av det greske de første fem årene i Sitia. Når du ikke snakker språket, ikke kan lese avisen, følge med på nyhetene,...

  Fra dagens prosesjon gjennom byen, Så langt har november vært helt fantastisk. Nesten vindstille de fleste dager, med de beste svømmeforholdene hittil i år. I juli blåste det nordavind nesten daglig, med røde flagg og vanskelige forhold, så kommer november med de beste dagene. Jeg nyter og benytter meg av dette til fulle. Jeg har heller ikke vært syk, så jeg har kunnet bade. Det er en velsignelse å gå ned på stranda, se på horisonten og få ro i sjela. En svømmetur i tillegg er prikken over i-en.   Lille Alex kommer på sine faste dager og er sånn en glede å ha i huset. Han ler og synger og tuller masse. Jeg spør han når han kommer fra barnehagen med pappous: Har dere kjørt bil i dag? Motorsykkel, svarer han og ler. Så søt. Han snakker en blanding av norsk og gresk og man må følge godt med, for han lærer stadig nye ord. Har pappa jakke, spør jeg. Ja, svarer han. Har Cookie jakke? NEI. Sånn holder vi på. Han ler av at hundene og alle kattene ikke har jakke.  Vi går på leke...

  På denne flotte søndagen våknet jeg opp med lyst til å ta en tur alene opp til parken ved landsbyen Xirokambi Ξηροκάμπι. Jeg tok med te og noe å bite i og boka jeg leser om dagen. Turen opp gikk gjennom grønt landskap og en koselig liten landsby, Kiliada Κοιλιάδα.  Vel oppe tok en lang og deilig pause der i parken ved det fine store bordet. Jeg plukket årets første modne koumara, frukten fra jordbærtreet, de er så flotte og gode. Gul/oransje før de blir modne og røde når de er klare til å spises. Mmmmm. κούμαρα , Så var det bare å ta fatt på tilbaketuren. Først går det nedover med flott utsikt. Så må man gå litt oppover, men etter det er bare lett vei hjem. Jeg gikk gjennom flere landsbyer og det høstes oliven overalt. Særlig i helgen er det full aktivitet overalt. Biler parkert langs veikanten og liv og røre i de ellers nokså stille landsbyene.