Noen tanker om tro

 

Jeg tenker på det med tro nå om dagen. Hva tror jeg på og hvorfor, hvem bestemte hva jeg skulle tro på? Jeg kommer fra en kristen familie i et protestantisk land i Europa. Dermed skulle jeg først bli kristen og deretter protestant. Som barn var det ingen spørsmål om noe annet. Vi gikk på søndagsskole, hadde kristendom på skolen og gikk i kirken med foreldrene våre. Men vi hadde to kirker å velge mellom, Statskirken, mor og Frikirken, (Norsk Luthersk Frikirke), far. Pluss at mor hørte til i Det Norske Misjonsselskapet, NMS. Mor var misjonær i Kina før hun giftet seg og stiftet familie og dette var hennes hjertebarn. Der var vi ganske mye og dro på sommerleirer og helgeturer med barn og ungdom. Jeg gikk i speideren og senere ungdomsklubb i Røa kirke, ungdomsklubb i NMS og ungdomskor i Frikirken. Vi hadde en fin barndom, fikk et litt mer nyansert bilde, men allikevel, samme religion, samme religiøse retning. Vi tre jentene ble døpt og konfirmert i Frikirken og ble dermed medlemmer der. Mitt eneste bevisste valg, var å IKKE melde meg ut av Frikirken. 

Jeg er vel i dag skeptisk til misjon. Her dro gode kristne fra Europa ut til hedningene og barbarene og lærte dem opp i den eneste rene troen. Det er jo som kolonistmaktene som kom med sin religion og språk til sine kolonier. Som barn vokste jeg opp i den tro at misjon var bra og riktig, mor hadde jo vært misjonær og flere i hennes familie, mest på Madagaskar.

Vi fikk en barnetro av foreldrene våre. Jeg flyttet jo tidlig fra Norge og møtte den gresk ortodokse kirke og tro. Jeg så tydelig forskjellen mellom ortodoks og protestantisk tro. Vi er opplært til å bare be til Gud og Jesus, mens de og  katolikkene tror at de kan be til helgenene og Jomfru Maria også. Jeg har etter 40 år her, enda ikke helt forstått dette. Hvor stor betydning kirken har i samfunnet her, er tydelig. De fleste tror på det presten sier, de leser ikke Bibelen selv. For meg virker det som om kirken har altfor stor innvirkning på samfunnet. Mange av dagens unge grekere velger å tenke selv og ikke høre på prestene eller følge kirkens lover. Staten har endelig løsrevet seg litt fra kirken og det ser ut til at den mister makten. Tidligere hørte vi på det vi ble fortalt og trodde det vi lærte. I dag er det lettere å finne andre religioner, andre måter å tro på, eller å velge å ikke tro. Jeg ser at mine barn er tilbakeholdne, ikke interesserte i religion. Stine ble døpt i Røa kirke, statskirken som det da het og Michelle og Tonia i den greske kirken. Jeg likte det ikke, men laget ikke noe bråk for å slippe å døpe dem. Så på papiret er Stine protestant og de andre ortodokse. Vi bryr oss ikke om det i vår familie. Jorgos tror, men er ikke aktiv i kirken, eller ber til helgener. Jeg går av og til i den katolske kirken her i byen, den er enkel og minner litt om det jeg er vant til fra Norge, men jeg føler meg ikke hjemme. Jeg tro jo ikke på Maria! Jeg kneler ikke og ber ikke for Paven i Roma.

Jeg trodde på Jesu lære om å leve enkelt, ha et par sandaler og elske alle mennesker likt. Jeg ble skuffet over den kristne kirke, alle retningene, alle kirkesamfunnene, alle reglene og fordommene. Jeg personlig som medlem av Frikirken ble fordømt i Risør da jeg var ugift mor på 23 og vennen min ikke var kristen. Mine tanter fordømte meg. Jeg ble sint og skuffet.

Det å tro burde være en personlig sak, som det å stemme. Vi burde få tro på den guden vi vil eller ikke tro, uten at noen har noe med det. Det er jo en hjertesak mener jeg. Men sånn er det ikke. Samfunnet vi lever i ser på oss og dømmer oss etter religion. De fleste har ikke selv valgt, men er født inn i en religion, døpt i et kirkesamfunn eller har fått en religion tredd ned over hodet på seg. Skal vi så dømmes etter om vi er født i et muslimsk land, en muslimsk tro? Om man er jøde? Om man er født i land med buddhisme eller hinduisme? Skal vi stemples etter hvilket kirkesamfunn foreldrene våre tilhører? Baptistkirken, Pinsevennene, osv.? Hvorfor kriges det så mye i Guds navn? Nesten alle kriger er religionskriger! Korsfarere og inkvisisjonen.......... Så langt fra Jesu lære. Den som er ren kan kaste den første sten, ikke døm andre, elsk din neste som deg selv, dette burde vi følge tenker jeg. Ikke dømme og fordømme, krige og ødelegge for andre mennesker. Nett-troll og sosiale medier har ikke gjort det lettere, snarere tvert om. Vi dømmes etter religion dessverre.

Nei, jeg tro på en rettferdig gud, jeg tror på individets rett til å bestemme selv hva en vil tro på. At det man være lov å tro selv om de andre i familien ikke gjør det, forandre tro hvis en vil. Jeg finner ro og finner Gud i naturen, i solen, månen, blomster og fuglesang. Jeg går i kirken når jeg vil og jeg velger å la andre beholde sin tro for seg selv. Fanatisme skremmer meg, dette at en tror at en har den ene, rene troen og at alle andre er vantro. 

Slemmestad kirke

Jeg ber når jeg føler for det og jeg tror på et evig liv etter dette. Det er min personlige tro, min rett. Men jeg blander meg ikke inn i hva andre tror, jeg vil heller ikke lære noe nytt. Jeg ble døpt inn i en protestantisk kirke i Norge og er fortsatt protestant. Hadde jeg blitt født her slik som Jorgos, så hadde jeg vært gresk ortodoks og korset meg hele tiden, bedt til Jomfru Maria og de Hellige. Jeg er vel et eksempel på at det vi lærer som barn sitter i en.

Dette er altså mine tanker, men jeg deler dem her i dag.