Til minne om Odd Leonard

Jeg har grudd meg til å skrive dette. Det er så avsluttende, så trist og vanskelig. Du forlot oss så altfor tidlig bare 58 år gammel! Du etterlot deg et stort tomrom som det blir vanskelig å fylle......
 Odd Leonard Larsen møtte jeg i min ungdom i Risør på slutten av 70 tallet. Vi var kjærester og hadde det morsomt i denne lille Sørlandsbyen som sydet av liv. Byen var full av ungdommer fra hele Norge som gikk på skole der eller drev med kunsthåndverk, og det var et fint miljø med mye musikk og dans.  Odd var Risørgutt, og jeg innflytter fra Oslo.
Odd var opptatt av fotball og 70 talls musikk da vi traff hverandre, veldig opptatt av Genisis og Pink Floyd, sjakk var også viktig for ham. Fotballen og musikken fulgte ham livet ut.
Vi ble foreldre til lille Stine i mai 1980, da var han bare 19 år gammel. En tynn, beskjeden krølltopp, stille og konfliktsky. Livet endret seg med Stines fødsel, og vi var veldig unge. Det ble ikke så lett for Odd å skulle gå på skole, lese til eksamen, osv med en liten baby i huset. Vi flyttet fra hverandre, men bevarte vennskapet hele livet og samarbeidet om Stinemor.
Odd flyttet inn til Emma Hjorts Hjem i Bærum hvor han begynte å jobbe, og i Bærum ble han resten av sitt liv. Jeg tok Stine med meg til Kreta, og det godtok han, som den milde runde personligheten han var.
Han besøkte oss i Sitia i 1984 med beboere fra Emma Hjort, og senere da vi flyttet til Hania kom han stadig på besøk. Først i 1989 med familien, Stines farmor Inger, farfar Johan og tante Grete. Det var så hyggelig for oss alle, og de elsket Hania.
Odd, Johan og Grete beundrer Stines ballettdans Hania 1989,
på Kreta tidlig 90 tallet,




















Senere kom han igjen år etter år, med venner, med nevø og så med kjæresten Anne.
Han elsket Kreta, Gamlebyen i Hania, Loutro, maten og menneskene.
Odd og min nye mann Jorgos ble venner fra første øyeblikk. De så bare det positive i hverandre, og det betydde mye for Stine og meg. Han hadde med norske reker til Jorgos på sitt siste besøk, og vi hadde en flott rekefest i gården vår her i Splantzia.
Jorgos, Anne og Odd mai 2017 hos oss i Splantzia.
Da Stines søstre ble født, var Odd en viktig person for dem, enten han kom på besøk, eller vi traff ham i Risør om somrene hvor vi hadde en campingvogn stående på Risør Camping. Farmor Inger, og tantene Grete og Marit traff vi alltid i Risør, og Larsen og Øymyr familiene har alltid vært nært knyttet til hverandre. Farfar Johan, mistet vi tidlig, men vi måtte alltid innom hos Stines farmor alle sammen hver sommer til hun døde.
Da Stine som 18 åring flyttet til pappa i Norge, fikk de endelig anledning til å bli bedre kjent og bo sammen. Han hjalp henne til å finne jobb i boliger for utviklingshemmede i Bærum kommune, og der jobbet de begge to.
Da søstrene kom til Norge senere, var Odd og Anne gode å ha og de var sammen under alle feiringer av alle fødselsdager, barnedåp, bryllup og jul. Sammen med farmor Ann Cecilie, Fredrik og Stine og de små etterhvert.

Så kom det første barnebarnet, så stolt han var som morfar! Vi samarbeidet godt i bryllupet til Stine og Fredrik hvor han stolt fulgte sin datter opp kirkegulvet i Høvik kirke, og i barnedåp. Side om side som mormor og morfar og venner. Anne og Jorgos som venner i raden bak, det går an. Farmor og morfar og Anne har vært besteforeldrene i Norge, nå blir det bare farmor og Anne igjen.....
Andre barnebarnet Sebastian tok oss med storm, og morfar hadde blitt riktig varm i trøya og mer rutinert. Han hadde av naturlige geografiske grunner ikke kunnet følge opp Stine som liten, men tok det igjen som morfar! Fotball, fiske, dans og lek, der var morfar god å ha. Passet de små hjemme hos seg og Anne på Emma Hjort, hvor han bodde da han døde. Tilbake til utgangspunktet i Bærum, tilbake til Emma Hjort der han bodde da Stine var liten i flere perioder, men i egen bolig. Jeg var der på pepperkakehus pynting flere juler med barnebarna. Blide gode morfar satt i godstolen og smilte sitt lune smil. Altfor tidlig for guttene å miste morfar.....
morfar og Sebastian,
Vi møttes i juli på restaurant i Sandvika, Stine, Fredrik, Daniel, Sebastian, Michelle, Anne, Odd og jeg. Siste møte, siste familiemiddag.
familiemiddag i juli,

morfar og Sebastian for siste gang,
Vi planla hans og Annes neste besøk på Kreta i oktober, de kunne låne Uglehuset mitt i Maleme. Men sånn ble det ikke. Døden kom og tok han fra oss, mens han var på fjelltur med sin kjære. Han fikk en flott ferie, en flott siste dag, var i topphumør. Traff hyggelige folk på fjellstuen og forlot verden der oppe på fjellet på Rauhelleren.
Lillesøster Tonia fikk hjelp av Odd til å finne vikarjobb i boligen der han jobbet, og hun sa ha det til ham før han dro på ferie på fjellet med Anne, det ble siste gang de snakket sammen, han kom ikke tilbake fra den fjellturen....
Hvem skal lære Daniel å spille fotball nå? Hvem skal ungene fiske med? Daniel gråter, men Sebastian er for liten til å riktig forstå hva ordet død betyr. Hvor er morfar, pappa, lillebror, onkel, venn og mann? Han våker nok over oss alle, han følger nok med...
feiring av mormors og morfars bursdager mars 2017,
For Stine er dette så usigelig tung og uforståelig, hun sørger dypt nå, vår kjære datter.
Mine varmeste tanker går til de tre storesøstrene, Marit, Inger Johanne og Grete. Urettferdig at han døde først, så ung, så full av liv, men sånn er livet, eller rettere sagt, sånn er døden, urettferdig. Venner, nieser og nevøer som sto onkel Odd nær, mine døtre og barnebarn og hans kjære Anne.
Bisettelsen blir på fredag, det blir nok en rørende, vakker stund med mange, mange som var blitt glad i denne flotte mannen. Mange tårer og gode minner.
Vi reiser på torsdag både Jorgos og jeg, det siste vi kan gjøre for Odd og for resten av familien hans som  vi er så glade i.
Hvil i fred Odd Leonard, og fred over ditt minne.
Jens Gundersens Vuggevise til slutt:

Vinden rider høyt på sky, 
over hav og land og by. 
Stormen raser tung og hvit. 
Sorg og død kom ikke hit! 
Noen kommer, noen går. 
Noen dør i livets vår. 
Stjerner lyser hvite. 

Kanskje at du engang får, 
myrtekransen i ditt hår. 
Kanskje etter dagens dåd, 
får ditt hår en sølvertråd. 
Noen kommer, noen går. 
Noen dør i livets vår. 
Stjerner lyser hvite. 

Hvor du tramper sti og vei 
mange følger etter deg. 
Sørg for at det alltid gror 
blomster i ditt plogjernspor. 
Noen kommer, noen går. 
Noen dør i livets vår. 
Stjerner lyser hvite. 

Livet vever på sin vev 
hva du tenkte det, gjorde, skrev. 
Alle ting i veven står. 
Livets skyttel går og går. 
Noen kommer, noen går. 
Noen dør i livets vår. 
Stjerner lyser hvite.


Kommentarer

  1. Så trist,og så flott skrevet om et godt liv...Det er bra vi har minnene..😘😥

    SvarSlett
  2. Så utrolig fint du skriver Aud. Så levende og gripende. Samtidig som vi lider over tap må vi også forsøke å leve videre gjennom gode minner. Gode tanker sendes til deg og din familie.

    SvarSlett
  3. Så trist å høre, Aud. Odd og jeg sender varme tanker deres vei.❤️

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk Kari, det setter jeg pris på.

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Hippiene på Matala stranda.

Kathara Deftera i Nea Hora

Rapport fra Maleme

Siste dagene i februar.

Småprat

Nyheter

Elefterna- Margarites

Tur rundt Kamisiana

Nyheter

Søndagstur med Platanias kommune.