Mitt liv som Amnesty aktivist.

Fra et møte i den lokale gruppen.

Etter at jeg bare hadde vært småbarnsmor i så mange år, trengte jeg å gjøre noe annet også.Min norske venninne Katarina som bodde i Hania gikk på møter i Amnesty gruppen i byen. Jeg hadde alltid ønsket å melde meg inn i Amnesty, og ble med henne på møte. Senere ble jeg aktivt med i den lokale gruppen.Jeg har hatt mye glede av dette, både som medmenneske og som fritidsaktivitet. Vi hadde en gruppe bestående av flest utlendinger som ikke snakket gresk. Det var engelske Cliff, australske George, nederlandske Hans, irske Eileen, norske Katarina  og meg pluss to grekere. Det var selvsagt ett problem dette med språket. Av denne grunnen måtte vi holde møtene på engelsk og dette var ikke andre grekere som ville delta så komfortable med. Dessuten var det selvsagt vanskelig for dem når vi stod på stand. Etter som årene gikk, kom det flere lokale og yngre til å gruppen, og vi hadde en høy aktivitet.

Vi deltar alltid på antirasist festivalen med t-skjorter og underskrifter.

Fint å delta på festivaler.

Vi var den gruppen i Hellas med høyest aktivitet og flest arrangementer.Vi arrangerte konserter, filmfestivaler, sto på stand, samlet inn underskrifter, snakket på skoler og holdt arrangementer i alle sammenhenger.

På stand utenfor Agora med SOS Europa kampanjen.

Vi hadde veldig fine aksjoner for eksempel mot Guantanamo,da var vi nede i havna og hadde kledd noen av oss i orange fangedrakter. Vi samlet mange underskrifter den dagen!Det samme gjorde vi med OL i Kina da hadde vi satt bind for øynene på noen og lapper med  de de hadde gjort,f.eks skrevet en e -post med kritikk av regimet.Jeg hadde mye glede av dette frivillige arbeidet, og jeg likte godt å snakke på tv og holde pressekonferanser. Vi har jobbet aktivt i mange år for å forbedre lover og forhold for de tusenvis av flyktninger som kommer til Hellas og Europa hvert år, og mot politivolden som er et stort problem i Hellas. Hania har vært en flott by å samle underskrifter og samle folk til arrangementer, det er mange som er bevisste her i byen.

Vi deltar i en konferanse om kvinnens rettigheter.

Alle de årene jeg var aktiv, ble det ofte.Særlig i forbindelse med festivalene vi holdt og alle konsertene. Vi hadde fem film festivaler med menneskerettighets temaer i filmene. Det var veldig populært her i byen, vi tjente gode penger for Amnesty Hellas.

Kommunens kor som jeg med i synger under filmfestivalen.

Jeg deltok også i et radioprogram to ganger i måneden. Senere ble jeg valgt inn i styret i Amnesty Hellas, hvor jeg satt i 3 og ett halvt år. Jeg dro til Aten en gang hver tredje uke ,og bodde hos min datter Michelle.Vi syntes det var kjempe koselig og kom jo tett på hverandre. I løpet av denne perioden var jeg med på to utenlandsturer for Amnesty. En i Wien, og på det internasjonale møte i Amsterdam i 2011.

Fra møte i Wien.

Amnesty lederen Salil Shetty i Amsterdam.

Vi stemmer for.

Vi representerer Hellas.

Med frivillige fra hele verden.

Alt dette var noe jeg brant for, virkelig. Med det brant meg helt ut. jeg ble en maskin som laget plakater, printet dem ut og hang dem opp, arrangerte , planla, snakket og underviste. Tilslutt følte jeg meg utbrent, jeg var også leder i mange år.Nå holder jeg meg utenfor, jeg har hverken helse eller lyst lenger. Verden har millioner av Amnesty aktivister og en fra eller til gjør kanskje ikke så mye? Jeg brenner for menneskerettighetene enda, vil alltid gjøre det, men helsa først!!

Frivillige fra hele Hellas på generalforsamling i Aten.

Direktør, Hanias lokale medlem. svensk representant og formannen.

Vår formann Dorita snakker under generalforsamling i Aten.

Gruppen ligger dermed i dvale, ingen kan bli enige og jeg har trukket meg ut, så DESSVERRE har vi ingen aktivitet nå om dagen.
Jeg lærte masse fikk venner over hele verden, og et annet syn på livet å hva som er viktig. MEN nå er jeg den som alt avhenger av, hvordan jeg selv har det, hvordan hverdagen min er,og mitt forhold til Jorgos.Han ble ganske lei av alt jeg drev med, og alt som ble ventet av meg. Frivillighetsarbeid er ikke alltid like lett, men kan ikke tvinge noen til å delta,og det er ikke alltid lett å si nei.
Amnesty er i mitt hjerte alltid, jeg tror på dens arbeid og jeg har lært utrolig mye om å være mer åpen og ikke dømme andre så fort.I dag underskriver jeg elektronisk og holder meg oppdatert, men det er alt.